Så nærmer det seg. I morgen er skjebnedagen. Da skal vi få vite hvor mye verdi vår eksistens i vårt "utkantstrøk" har i vår kommune. Vi vil få vite om barna våre er verdt en trygg skolevei, om de skal slippe mer enn en times busstur hver dag fra 5-6 års alderen. Kvalme og slitne skal de kanskje møte opp på skolen hver morgen. Utslitt og utsultede skal de ankomme hjemmet sent hver ettermiddag.
For de av dere som nå tror at vi her i Malangseidet- og Laksvatnområdet kjemper en kamp kun for oss selv: DERE TAR FEIL!!!
Den kampen vi kjemper nå, er for hele kommunen og dens framtid. Å legge ned småskolene kan bli katastrofalt for en kommune med bare 5500 innbyggere, og med et areal på 1440 km2.
Hva slags holdninger utlyser vi, også på et nasjonalt plan, dersom utkantstrøkene ekskluderes? Hva risikerer vi å sitte igjen med til slutt?
Allerede nå kjemper hele Nord-Norge og utkantstrøkene ellers i landet for sin eksistens. For å bli hørt, sett, for å bli tatt på alvor. På Stortinget er holdningene lunkne til å gi oss kjørbare veier, togbaner, OL, trygge oppvekstmiljø, nok barnehage- og sykehjemsplasser - hva som helst. Vi betaler allerede mye mer for å komme oss til Syden herfra, for å kjøpe materialer, for å motta varer til butikkene våre. Og i Oslo vil de frede ulven, fordi den er "så koselig" å ha i Nordmarka - her nord fortviler sauebønder og reindriftssamene over at det samme dyret ødelegger for deres drift.
Hvorfor forstår ikke Stortingspolitikerne oss? Hvorfor ser de ikke våre behov?
Fordi vi ikke befinner oss i kjernen i Norge...
Nå lider vi på Malangseidet- og Laksvatnområdet under samme skjebne, bare på regionalt plan. Vi lider under at selv ikke lokalbefolkninga forstår avstandene her i vår langstrakte kommune. Vi lider under at lokalpolitikerne ikke våger å sette foten ned og forlange mer penger til utkantene. At de bare godtar at vi ikke får de pengene vi fortjener, vi som bor i utkantene av Norge. Pengene vi så sårt trenger for å få bygda til å gå rundt.
Brudeferden i Hardanger
Jeg finner det særdeles merkelig at vi skal reklamere for landet vårt med bilder av fjell og fjord og kyr som gresser langs ved vannkanten. Især når det virker som om de som bestemmer i vårt land, synes at det er like greit at vi drar til Sverige å handler kjøttet og maten vår. Og at barna våre ikke lengre vet at det trengs ei ku til for å få melk og ost i hylla på Rema.
I framtida kommer vel Norge til å være uten bønder, uten folk i utkantene. Melka produseres i maskiner og kua blir et kjæledyr slik at turistene kan komme å se på den vakre nasjonalromantikken som vi omgir oss med i landet vårt, med duftende blomsterenger - helt uten møkkerlukt - og kyr som ikke legger igjen ku-ruker i gresset.
Det er fortvilende at folket i kommunen ikke skjønner at denne kampen om skolenedleggelse, er en kamp vi tar for oss alle. For å vise at vi finnes, for å vise at det vi gjør, faktisk betyr noe i den store sammenhengen. Vi vil fortsatt eksistere - vi vil fortsatt være en del av et fellesskap. Vi vil fortsette å bo i utkantene og allikevel føle oss like mye verdt som andre.
Er det ikke på tide at vi jobber sammen med et felles mål? Å få kommunen vår mest mulig attraktiv for nye medmennesker, å få startet opp nye bedrifter, få flere skattebetalere og en mer synlig kommune?
Er det ikke på tide å starte å tenke alternativt, la bygda vår vokse seg "stor og sterk" - så kan vi få beholde både skoler og barnehager samtidig som vi på sikt kan få både svømmebasseng og kulturhus til kommunen vår. For vi ønsker jo vekst i bygda vår!
Jeg krysser fingre og tær foran morgendagen - for vår nærskole, for mine egne barn, men også for framtida til alle utkantstrøk i landet vårt!!!
Balsfjord - for framtida.
Har du noen gang hørt et mer upassende slagord? Det måtte jo vært noe sånn som "Blærekatarr - fordi du fortjener det" eller "Solidox - Don't use it if you don't mean it!". For meg et slagordet til Balsfjord kommune like lite forståelig som disse.
For framtida? Til hvem??? Ikke for oss småbarnsforeldre, iallefall. Ikke for barna våre som ER framtida, iallefall. Ikke for oss som ikke bor i "kjernen" av kommunen, iallefall.
Nå har vi hatt vår midlertidige barnehage her på Malangseidet i 10 år. I et lokale som definitivt ikke innfrir kravene som stilles til barnehagelokaler etter dagens standard. Ny barnehage fikk vi ikke, vi får klare oss med den vi har. Kommunen er fattig - og dette til tross så planlegges det både kulturhus, ny barnehage og 25 meters svømmebasseng på Storsteinnes.
Men kommunen er som en drue som har ligget for lenge i sola. Vi krymper inn til en skrukkete og fæl rosin som ligger sentralisert i området ved Storsteinnes. Periferien (Malangseidet-/Laksvatnområdet) er som en appendiks - et vedheng som ingen egentlig vil ha der.
Både arealplanlegginga og skolestrukturplanene i kommunen, har jo helt klart vist hvilken vei de ønsker at vi skal gå. Ingen nye hus her på halvøya - her skal vi bare ha hyttefolk og rikfolk som legger sine penger igjen rundt om på severdighetene og næringsbedriftene som ikke finnes her i området. Fordi ikke ei sjel av de som sitter på kommunehuset har den minste intensjon om at vi faktisk skal få mulighet til å drive med noe på "denne sida" av en kommune som - i mine øyne - virker temmelig splittet. Som om de som styrer kommunen ikke vil gjøre seg til kjennes med oss. Hans og Grete som de forsøker og gjemme bort og glemme. Eller vet de i det hele tatt at vi finnes?
Inne i meg tramper jeg med føttene og hyler høyt. Jeg er DRITTLEI av at vi skal tåle å bli tråkka så innimargen langt ned i dritten. At vi ikke skal få beholde hverken barnehage eller skole fordi alt av tilbud skal sentraliseres. Og fordi politikere har lært seg å regne med millioner og milliarder men ikke forstår tusenlapper. Fordi barna våre skal bli de som må lide - alltid! For de er for svake til å rope ut at de ikke VIL sitte i buss i over to timer hver dag. På glatte, humpete, svingete og skumle veier. Forlate hjemmet før mamma og pappa kjører på jobb på morgenen, og komme hjem etter dem. Fordi de ikke VIL gå på en skole med flere hundre elever, når tryggheten er å finne i et klasserom med femten elever. Fordi de ikke VIL være fem eller seks år i et virvar av mennesker, fordi verden blir så stor og usikker da.
Så er det "lokalavisa" vår da, Nye Troms, som stapper avisa full av negative innlegg om skolenedleggelse og strider i bygda. Som får barna til å engste seg for hva som skal skje med dem, med framtida deres. Og oss foreldre som sitter hver eneste kveld på sengekanten for å forklare om diskusjonene som foregår mellom medmennesker i kommunen vår. Men hvor er alle de positive avisreportasjene? Om alt det fine som skjer på skolen vår, i barnehagen vår, i bygda vår? De gangene vi har tipset om gode historier, har de ikke blitt fulgt opp. Skolen som arrangerer den årlige kulturkvelden, et arrangement som har samlet elevene og bygget dem opp i et herlig fellesskap, år etter år. Et fantastisk skolemiljø uten mobbing, og med flotte, kvalifiserte og dyktige lærere, samt et godt samarbeide mellom skole og hjem. Om både foreldre, lærere og ansatte i barnehagen som stiller opp og vasker skolen og barnehagen slik at den ikke skal bli stengt - fordi de på kommunehuset ikke bryr seg katta i hvorvidt det er åpent eller stengt, skittent eller rent. Hvorfor kommer ikke disse historiene frem? Er det ingen som bryr seg om det som faktisk fungerer? Eller er det best at slike historier ikke kommer frem, for at det skal bli lettere å legge ned skolen med få elever, et gammelt lokale og som ellers er usynlig i Balsfjord kommune???
Så når de omsider får lagt ned skolen og barnehagen til oss på Malangseidet og Laksvatn, så er det bare å vente på fortsettelsen. De har jo allerede forsøkt å legge ned legekontoret vårt. Så ryker vel sykehjemmet, og skolen på Sand. Butikken på Meistervik. Og så står bygda her med masse tomme bygningsmasser, som en spøkelsesby som skal pryde reisemagasiner med reklame for fantastiske rekreasjonsområder - garantert uten innblanding fra andre mennesker. For de er jo flyttet, for her finnes hverken jobb eller skole. First we take Manhattan, then we take Berlin.
Og da tenker jeg at ordføreren vår og alle de som mener at Storsteinnes er verdens navle, føler at det nå er Mission Completed....
Men fortsatt står jeg der, med trampende føtter og hyler ut min fortvilelse. Fordi ingen ser oss, fordi ingen bryr seg.
Fordi det er oss mot resten....
Mer enn fem år er gått. Siden livet fikk en ny vri. Siden så mye endret seg. Mitt eget syn på meg selv. Mitt eget syn på livets mening, på verdier. Ikke sånn over dagen. Men gradvis. Det startet for alvor for litt over fem år siden...
Begrepet "Å møte veggen" fikk sannelig en ny betydning for meg den gang. Aldri hadde jeg trodd at begrepet kunne være så enormt beskrivende. For det var sånn det kjentes ut. Som om det en dag brått befant seg en usynlig vegg der foran meg, som jeg løp inn i med stor kraft. Før jeg deiset i gulvet med et brak.
Gulvet befant seg på badet mitt. Der ble jeg sittende. Gråtende. Tårevåt. Hikstende. Jeg forsøkte å reise meg opp, men beina hadde ikke kraft nok.
Mannen min kom inn til meg, skjønte neppe det grann. Men han ba meg ringe jobben og si at jeg ikke kom på seinvakt. Jeg tror kanskje han skjønte alvoret bedre enn meg.
Han skjønte muligens at "flink-pike" kona hans nå hadde fått bom-stopp. Mye jobbing i ei ansvarsfull stilling med to barn hjemme - ei på fire og en som hadde vært bare seks måneder da det var ut i jobb - og aldri nei til noe eller noen. Nyutdannet og redd for ikke å leve opp til egne og andres forventninger. Støtt dårlig samvittighet for de hjemme og for pasienter og pårørende på jobb. Alltid skulle jeg hjelpe alle på hjemmebane også. For jeg var jo tross alt sykepleier...
Nå kom prisen og måtte betales: på varmekablene på badet satt jeg nå, og forsøkte å ringe jobben. "Men jeg er jo ikke syk. Har jo ikke feber. Ingen ben er knekt!" Jeg hadde ikke hatt noen fraværsdager fra jobb tidligere. Mannen min og jeg hadde jobbet på skift siden jeg startet i jobben slik at ingen av oss behøvde å være hjemme fra jobb om noen av barna var syke, da flyttet vi bare arbeidstid.
Jeg fikk tatt den telefonen til jobben, tror jeg. Eller så tok mannen din den for meg. Hjemme befant jeg meg iallfall nå. På varmekablene på badegulvet. Gråtende. Urørlig.
Jeg skjønte at jeg måtte komme meg til legen. Å ta det steget å ringe til legekontoret virket som det skumleste jeg noen gang har gjort. I andre enden møtte jeg en legesekretær: "Beklager, ingen ledige timer idag. Prøv igjen i morgen!"
Nok en gang ble jeg slått i bakken. I morgen?? Jeg trenger hjelp IDAG! Aller helst IGÅR! Jeg tenkte at jeg ikke kom til å overleve til neste dag, uansett. Jeg klarte ikke slutte å gråte. Pulsen min ville ikke under 120 slag. Svimmelheten og kvalmen ville ikke avta. Jeg følte meg fortapt.
Natta var så godt som søvnløs, jeg falt inn og ut av en marerittfylt søvn. Uroen rev og slet i meg, og neste morgen satt jeg lenge med telefonen i hånda. Atter en gang på varmekablene på badegulvet.
"Veeeel... Vi har en ledig time hos turnuslegen klokka halv ett... Du skal få den, men om det ringer noen som FAKTISK TRENGER den timen (Ja, tenk... det var ordene hun sa...), så mister du den!" Det var svaret jeg fikk.
Pulsen slo hardt i ørene hele dagen, jeg var livredd for at jeg skulle få telefon om at noen faktisk trengte den timen mer enn meg...
Jeg var lettet - men samtidig ekstremt nervøs - da jeg satt på legekontoret og ventet på å komme inn. Ingen hadde faktisk behøvd legetimen som jeg til nød fikk!
Hva om legen ikke ville forstå meg? Hva om hun ikke ville tro meg? Hvordan skulle jeg forklare situasjonen min?
Jeg hadde ikke behøvd å frykte. Legen forstod straks alvoret, og jeg ble sykemeldt nesten to uker.
I etterkant har hun fortalt meg at jeg så ut som om jeg bare alle verdens problemer på mine skuldre da jeg kom inn døra, og hun hadde tenkt at her kom ei jente inn som det skulle ta lang tid for å få frisk. Hun fikk nok rett...
Jeg tenker tilbake på tiden da dagene mine besto aller mest av å komme meg opp om morgenen. Få i meg litt mat, kanskje.
Angsten som gradvis hadde kommet snikende - eller kanskje den hadde kommet brått, men det var først senere på ett eller annet punkt at jeg oppdaget det selv...
Om jeg måtte kjøre noen steder, passet jeg alltid på å være nydusjet og ha nybarberte legger. Ingen skulle få legge meg i lik-klede med lange, ukledelige legghår! Uansett så skulle jeg ikke inn i en ambulanse å lukte gammel svettelukt!
Jeg kunne heller aldri forlate huset uten at det var strøkent - hva som helst kunne jo skje mens jeg var utafor huset!
Tårene ble etterhvert erstattet med en enorm tomhet. Alle magasinene var tømt, og nå var det bare et stort, sort hull der hvor alle tårene hadde kommet.
Alt var virkelig mørkt. Svart. Tungt. Sola skinte ikke lengre så vakkert. Blomstene luktet ikke lengre så godt. Biffen smakte ikke lengre så saftig. Og i speilet så jeg ikke annet enn et fortapt menneske, en skygge av alt det jeg en gang hadde vært, av alt jeg en gang hadde følt meg som...
Jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde klart å vikle meg ut av denne forferdelige tiden om det ikke hadde vært for min enormt tålmodige mann. Mitt halvår hos en enormt dyktig psykolog. Og musikken. Jo Nesbø, Lars Bremnes, Pink Floyd, Eva Cassidy, Johnny Cash... Og på gode dager: P!nk, Tanita Tikaram...
Det er mye jeg savner å eie. En god porsjon selvtillit hadde gjort seg. Den må fortsatt bygges opp. Men jeg er på vei. One step at a time.
Med tiden ønsker jeg å kunne jobbe nesten full stilling uten at det dukker opp både ledd- og muskeltrøbbel, migrene og hodepine, betennelser. Dette er etterdønninger av det som en gang var så altfor mye verre.
Men jeg har det godt nå.
Det hele handler om perspektiv...
Min mamma døde i september.
Det var den gråeste og mest regntunge dagen den høsten. Mørkt. Vått. Kaldt. Sånn er det jeg husker den dagen.
Om jeg sjekker været den dagen er jeg litt usikker på om meterologene ville sagt det samme. I min erindring var det uansett gråvær. Det er sånn jeg uansett alltid kommer til å huske den dagen.
Pappa og mannen min som skulle å leite etter sauer. Ved nærmere ettertanke, tror jeg kanskje det var gode leteforhold den dagen? Men i min historie var den dagen bare en eneste blaut smørje.
Telefonen som ringer tidlig på søndagsmorgenen. Før jeg tar telefonen, tenker jeg at noe er galt. Jeg vet bare ikke hva. Da jeg får beskjed fra stemmen i andre enden om at jeg må sitte ned, innser jeg at mine antakelser om dårlige nyheter er en realitet. Aldri i mine villeste fantasier ville jeg trodd at den beskjeden jeg skulle få, var at jeg i løpet av natta - mens jeg sov og ikke ante noe som helst - nå var blitt morløs.
Jeg satt da jeg fikk beskjeden. Jeg reiste meg opp da ordene på en eller annen måte ble omgjort til en slags forståelse av alvoret - ett eller annet sted inne i hjernen min, så det ut til at disse få ordene ble forstått. "Mamma er død. Hun døde på Kreta i natt"
En kort samtale ble det. "Jeg drar til pappa! Jeg skal få tak i pappa!" sa jeg. Før jeg trykte på den knappen som fikk forbindelsen til å brytes.
Så kom skjelvingen. Som bølger over hele kroppen min. Jeg gikk på kjøkkenet og fylte et glass med iskaldt vann. Vannglasset hoppet opp og ned i hånda mi og gjorde det umulig å drikke uten at tennene til stadighet fikk seg et dunk av glasset. "Mamma, hvorfor rister du på vannglasset?" spurte minstemann som akkurat var fylt fire. "Mamma ble så lei seg. Vi må dra til bestefar. Vi må finne storesøster og storebror"
Jeg kledde på minstemann og satte han i bilen. Forsøkte å puste langt ned i magen, men da jeg rygga ut bilen, kjente jeg at det var like før jeg begynte å hyperventilere. Et eller annet sted innimellom her, hadde jeg fortalt minstemann at bestemor var død.
På ett eller annet vis, kom jeg meg bort dit hvor de to største barna befant seg.
De var ute og lekte. Jeg tror kanskje at det var fordi været var så fint? Kanskje var det nettopp derfor de var ute så tidlig denne søndags formiddagen? Allikevel er jeg sikker på at det var vått og mørkt denne høstdagen.
Så møtte jeg på noen gode naboer. Jeg synes å erindre at jeg sa noe sånn som "Mamma er død!" da de spurte meg om hva som var foregikk. Jeg husker at jeg fikk en klem av nabodama. Den kjentes så utrolig varm. Jeg minnes den klemmen så godt. Så utrolig myk, varm, god - og betydningsfull.
Og jeg fikk hjelp til å få hjem overnattingsgjesten vi hadde hatt. Selv hadde jeg bare en person i tankene, nå som alle tre barna mine satt i bilen: Pappa!
Jeg hadde ringt mannen min og fått han til å kjøre til gården å lete etter pappa, jeg visste enda ikke da om han hadde mottatt beskjeden. Jeg visste bare at jeg måtte komme meg de to-tre kilometerne til han så raskt jeg kunne.
"Mamma, nå har ikke du mamma mere!" sa minstemann fra baksetet under kjøreturen. Dette var ordene som skulle få sannheten til å stå foran meg som store, blodrøde bokstaver. Jeg måtte kjøre bilen ut til siden, la tårene flomme mens jeg sa ordene høyt for meg selv: "Nå har jeg ingen mamma mer! Jeg har ingen mamma mer!"
Jeg ventet på å få pusten under kontroll, få tårene til å stanse, slik at jeg kunne se veien klart og komme meg den siste kilometeren til pappas hus.
Jeg møtte pappa hjemme. Jeg husker jeg brast i gråt da jeg kom til han, jeg klemte han så hardt jeg kunne. Uforstående, i sjokk, begge to.
Siden kom resten av søskenflokken på fem. Og mammas eneste bror med familie. Var det ikke den dagen? Eller kanskje var det en annen? Vel - i min historie var det akkurat den dagen. Som du allerede er blitt fortalt: den mørkeste, kaldeste, våteste, gråeste og tyngste dagen i september. Og i hele 2012.
Sånn ble iallfall min historie. Om den dagen da jeg ble morløs...
