Tro meg, jeg er IKKE der fortsatt!!
Jeg har måttet gå noen runder med meg selv for å ende opp der jeg er i dag. Mitt ideal, min tanke om hvordan ei mamma skal være, er blitt stadig nedjustert. Etterhvert som realitetene har innhentet meg.
Det jeg skriver i dette innlegget, er virkelig noe som kan få foreldre til å føle seg tråkket på tærne. Som foreldre er man ofte temmelig hårsåre, vil jeg påstå. Men tro meg: Jeg ser fortsatt opp til foreldre som klarer å sjonglere med 100vis av baller hver uke. Det er flott! Vi er bare så forskjellige. Og disse ulikhetene blant oss mennesker, er jeg faktisk utrolig glad for at finnes. Poenget mitt er bare at SÅNN er ikke jeg. Sånn kan jeg ikke være. Jeg har måttet justere meg ned på et nivå som er okey for meg, og dermed også okey for barna og for familien som helhet. Jeg er ikke en person som er særlig flink til å jobbe på lag med klokka. Klokka går fort, selv går jeg sakte. Så vi prøver å justere oss til samme tempo, tenker jeg.
Barna våre har ikke hver sin I-pad eller hver sin TV på rommet. De har ikke engang hvert sitt rom. De har ikke merkeklær, ikke dyre ski- og slalåmpakker - som visstnok aldri brukes, men som selvsagt er nødvendig i dagens samfunn der status og vellykkethet måles i det ytre. Ingen nye, dyre sykler. Hvorfor? Fordi økonomien vår ikke tillater det! Så ærlig skal jeg være. Men også fordi vi ikke ser poenget med å kjøpe status. Vi forsøker ikke å utgi oss for å være mer vellykkede enn det vi er.
Oppi alt det jeg så gjerne skulle rukket over, alt jeg skulle hatt råd til å gjøre sammen med barna våre, alt jeg skulle klart å takle, så forsøker jeg også å tenke på alt det POSITIVE jeg og mannen min får gjort sammen med barna våre. Det er faktisk ikke alt man kan ta for gitt i dagens samfunn.
For eksempel så tenker jeg at vi er flink til å gjøre ting sammen, som en hel familie. Ha late kvelder i sofa'n foran tv'n med hjemmekino, der vi slukker alle lysa, popper popcorn og ser en film sammen.
Eller tar på oss skia, lager en skiløype rundt huset, lager bål og griller pølse og koser oss med kakao.
Bare det at vi fortsatt leser for barna våre hver kveld, er jo noe som for enkelte barn er totalt uvirkelig. Slike stunder er sånne øyeblikk som binder oss sammen, for et kort øyeblikk - eller kanskje til og med for resten av livet, for alt jeg vet.
Og hver kveld når barna legger seg, og hver morgen før barna drar på skolen og i barnehagen, sier vi til hverandre at vi er glad i hverandre. For det er vi jo. Skikkelig glade i hverandre. Det kan vi si til hverandre hele dagen igjennom iblant. Og virkelig mene det. Slik kjærlighet og åpenhet er heller ikke noe man skal ta for gitt. Selv om det i min hverdag er totalt utenkelig at det ikke skulle være sånn. (Nå er ikke jenta vår blitt tenåring enda, som dere skjønner...)
Bilde fra Vestfoldarkivet.no
Så jeg tenker at tross alt det jeg så veldig gjerne skulle ha vært, alt jeg så veldig gjerne skulle ha gjort, alt jeg så inderlig gjerne skulle ha kunnet: Jeg er faktisk ikke så verst som mamma, allikevel!
Mitt morsideal nå, er faktisk meg selv - ei mamma som gjør så godt som hun kan utfra sine egne forutsetninger! Er ikke det greit, da?
