Mobbing - hvem eier ansvaret ?

Etter at det nye barneombudet nå er begynt i nyjobben sin, har hun satt mobbing på skolen på agendaen igjen. Et meget viktig og evigvarende tema. Mobbing vil aldri forsvinne helt - men hvordan kan man gjøre skolehverdagen enklere for barna? Hvordan kan man unngå at titusener av barn hver dag legger seg gråtende fordi de har det vondt på skolen? Hvordan kan man unngå at barn og unge ikke ønsker å leve lengre, grunnet at de føler seg mobbet?

Aller først er det viktig å tenke på at mobbing opptrer i så utrolig mange former. Den åpenlyse mobbinga, den tause mobbinga, voldelig mobbing - uansett hvilken form mobbinga har, gjør det vondt for den det gjelder!
Og på grunn av at vi alle er så ulike, vil noen føle seg mobbet på grunn av omstendigheter som andre kanskje ikke vil anse som mobbing. Men det spiller ingen rolle - man skal ikke krenke medmennesker!!!

"Barn kan være så utrolig jævlige mot hverandre!"
Jeg har flere ganger sagt disse ordene selv. Jeg har selv tre barn, og har flere ganger opplevd at barna mine har følt seg krenket av andre barn. Heldigvis er det enkelt å oppdage at noe er galt når barna er små - men det blir mye vanskeligere etterhvert som de vokser! Barna har en enorm evne til å gjemme på "hemmeligheter" etterhvert som de vokser. Og de har en stor tendens til å forsvare mennesker de ser opp til - det være seg både foreldre, søsken, medelever og andre.

Foto: Kristine

Barneombud Anne Lindboe sier noe meget viktig - hun sier at mobbing i skolen er alle voksnes ansvar. Det er rektors ansvar, lærernes ansvar og alle foreldres ansvar.
Men det er ett moment som jeg føler at er viktig å ta med:
oss voksnes holdninger!
Hvordan verdier utviser vi til våre egne barn når vi sitter på fredagskveldene og ser tv sammen med dem, der vi sitter og kommenterer hvor tykk hun jenta i Bonderomantikk er, hvor stygt han gutten i Idol synger, hvor teit hun bimboen i Robinsonekspedisjonen er. Hva vet vel vi om disse menneskene, som vi ser på skjermen noen få minutter i løpet av uka?!
Og hva sier vi til barna når vi sitter sånn? Er det virkelig greit å snakke dritt om mennesker, fordi vi ikke kjenner dem? Og er det da greit å snakke likt om de menneskene vi omgåes med i skolesammenheng?

Et annet moment jeg tenker ofte på når det snakkes om mobbing, er at vi voksne som skal være forbilder for barna våre. Vi går på jobb om dagene - mange av oss med klump i magen - fordi mobbing på jobb slett ikke er ikke-eksisterende. Tvert om!
Utrolig mange voksne mennesker krenkes på jobb daglig - og ofte tas det ikke på alvor. Kan noen forstå: er det ikke noe galt med oss voksnes holdninger og verdier, når man kan la det skure og gå slik!?! Hvordan skal barna kunne forstå at man skal oppføre seg godt mot sine medelever, når vi voksne tydeligvis ikke har forstått det spøtt??

Og så er det politikerne da... Som alltid - og især like før valg - kaster dritt til hverandre for å spotte hverandre, for å sette seg selv og sitt politiske syn i et bedre lys! Dette ser barna på nyheter, i tv-debatter og i skoledebatter. Det er liksom OK å kalle en Senterpartipolitiker eller en Venstrepolitiker en idiot fordi han eller hun ikke tror på det samme som en selv?!? Er det greit at Siv Jensen kaster dritt til AP'ere og legger skylda på dem for at 22.juli aldri kommer til å kunne bli en normal, solfylt sommerdag igjen!?
Skal man ikke få lov til å ha andre synspunkt enn "alle andre" ?? Vel, kom da ikke å si at dere ikke forstår hvorfor mobbing i skolen oppstår!!!
Det er disse menneskene - politikerne - som styrer landet vårt, med sine holdninger... Say no more...

Jeg er slett ingen supermamma med englebarn - mine barn har sine flekker på vingene, de også!
Men jeg akter å gjøre det jeg kan, for å få glade og lykkelige barn, som ikke kaster dritt til andre, som ikke fryser andre ut fra fellesskapet, som ikke lar andre ha ulike meninger enn seg selv. Hvorfor? Fordi det er et slikt land, og en slik skole- og jobbhverdag jeg ønsker at barna mine og jeg selv skal vokse opp i. En hverdag med rom for individualitet, medmenneskelighet, respekt og forståelse. Gode holdninger som plantes i barndommen og varer hele livet.
Og så lenge jeg kan, kommer jeg til å passe på hva barna mine foretar seg - på pc'n, med telefonen, på fritida. Og så setter jeg min lit til at de voksne på skolen tar sitt ansvar i skoletida når jeg ikke er der og kan se hva som foregår. Jeg håper for alt i verden at de er verdt den tilliten jeg gir dem!
Fordi jeg elsker barna mine, og jeg ønsker at de skal vokse opp i en trygg hverdag, og at de skal glede seg til å stå opp hver morgen.
Er det ikke det vi alle drømmer om?!?

Walk of Life

Joda, jeg vet at teksten i sangen som er skrevet av Dire Straits til Brothers in Arms albumet, slett ikke handler om det jeg skal skrive om nå. Men uansett; hver gang jeg tar min gåtur til Harrhaugen og postkassa der, så tenker jeg på denne sangen. Jeg "be-bop-a-lula'er" meg opp gjennom bakkene, mens jeg følger takta med føttene.
Den turen opp i skauen og opp mot tregrensa for å notere navnet mitt i boka og starte på hjemveien igjen. Til å begynne med, satte jeg meg et mål om å nå 20 turer, notere navnet mitt på 20 ulike dager. Nå har jeg nådd 40 turer, og det er så deilig å tenke på at jeg har klart det! I begynnelsen var svigersøstera mi min motivasjon, vi gikk sammen opp, prata og svetta. Etterhvert alene. Svettende, snørrende og iblant haltende oppover. Mens blodpumpa jobber på høygir så det suser i ørene. Stadig ett skritt nærmere målet: notatboka i postkassa.
Melkesyra sprenger på i lår- og leggmuskler, og jeg kan nærmest kjenne at musklene vokser for hvert steg. Jeg må bruke all min konsentrasjon rundt å puste riktig, passe på å ikke snuble i greiner, røtter og steiner som stikker opp av stien som små hindre.
Hjemme ligger bekymringer om helse, vasking av klær, matpakkesmøring, pakking av sekker og alt annet.
Denne turen har vært veldig viktig for meg i løpet av våren/sommeren. Kanskje aller mest fordi jeg har bevist overfor meg selv at kroppen min kan klare ting som jeg selv ikke trodde at den ville klare. Fordi jeg har kunnet lukke ute ting, bare for en times tid.
På de beste dagene, når jeg har følt meg i god form, har jeg målt tida. Så langt er min beste prestasjon på 38.5 minutter. Det er jeg stolt av - sjøl om det er mange som løper den tida i senk. Men det er jo godt for meg å vite at jeg har klart det :) Men de aller fleste dagene, kjemper jeg ikke mot klokka - men mot min egen kropp. Det er evig nok for meg!
Mannen min spurte en gang hva poenget var med å slite seg opp til postkassa, notere navnet i boka og så gå ned. For meg er det fint å kunne klappe meg sjøl på skuldra de dagene kroppen slår seg vrang og jeg ikke mestrer noe, og si: "Du har jo klart 40 turer til toppen! Det er det ikke alle som har klart! Du kan jo NOE!"
Knærne og anklene mine har nok ikke hatt så stor glede av disse turene - samtidig er det jo vanskelig å vite hvordan de ville ha fungert dersom jeg ikke hadde tatt disse turene. Kanskje mye verre enn nå?
Uansett, nå ser det ut til å gå mot slutten for disse turene på en stund - nå er det Arthrotec, Ibux og Paracet til frokost, middag og kvelds for å klare å komme meg opp. Da er det nok på tide å legge inn årene for en stund...
Men fortsatt kan jeg ta det hele med meg og tenke:
"Hey, du har jo fått notert navnet ditt 40 ganger, du duger når bare kroppen din duger!"
Så lar jeg søppelkropp være søppelkropp når det er det den vil være, og "be-bop-a-lula'er" meg videre langs min humpete livsvei...



  

Kan man være glad for lite, har man mye å være glad for

Som jeg skriver i min bloggintro; "Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet..." Forfatteren bak disse herlige og gjenkjennelige ordene, heter Stig Johansson. Han traff sannelig spikeren på mitt hode, om man kan formulere seg så klønete.
For noen år siden, levde jeg livet som om det hele tiden skulle dukke opp "noe mer". Jeg var gift og hadde et barn - jeg følte meg absolutt lykkelig og tilfreds med tilværelsen, men jeg tenkte at livet ikke kunne begynne før: jeg var ferdig med utdannelsen, før vi hadde kjøpt oss vårt eget hjem, før vi hadde bygd garasje, før vi hadde kjøpt nye møbler, før vi hadde hund og stasjonsvogn og campingvogn og hytte... You name it...
Jeg skjønner slett ikke hva jeg tenkte på!!
Det kan jeg si nå, etter å ha opplevd ganske så mye motgang i livet mitt. Ting som har endret radikalt på mitt syn på livet. På glede. På lykke. På hverdagens små mirakler.
Jeg vil absolutt kategorisere meg selv under tittelen Livsnyter. Jeg nyter hvert øyeblikk av livet som jeg har mulighet til. Jeg nyter alt fra de store tingene, som at jeg er smertefri nesten en hel dag, til de små øyeblikkene som definerer meg som menneske, og som gjør at jeg - når alt kommer til alt - elsker livet mitt.
Det er når barna kommer inn med nyplukkede blomster, eller den første nattefrosten som lager nydelige mønster i gress og vann. Det er å nyte en kopp te og ei god bok, eller å lage mat sammen med barna. Det er å kjenne et mykt barnekinn og en barnestemme si at "Jeg er glad i deg, mamma!" Det er å spille Nintendo sammen med barna - og å vinne! Eller å kjenne lukta av en svineknoke som står på kok og skal oppi lapskausgryta.

En gråstein i hjerteform kan gi dagene farger -

uansett om både steinen og dagen er aldri så grå...

Jeg er ikke spesielt flink til å gjøre alt mulig - men jeg er veldig flink til å nyte at de tingene skjer. Slike små øyeblikk som oppstår gjennom dagen, som får selv de gråeste og vondeste dagene til å framstå i litt annen kulør. For meg er disse øyeblikkene blitt akkurat det som må til for at mine dager skal kjennes meningsfylte - og det samme kjennes jeg. Livet har mening - og det er en mening i at jeg har fått livet.

Nybakte cupcakes - hjelper mot det meste

(foruten vektøkning, om man skulle bry seg om sånn da...)

Så for noen kan enkelte ting virke totalt meningsløse - mens for andre kan de samme tingene avgjøre hvorvidt dagene forblir bare dager - eller om de faktisk utgjør selve livet!

Om du synes jeg er temmelig sær og rar som elsker detaljer - men det er disse som er livet for meg! Prøv å åpne øynene og se deg rundt hver dag - kanskje vil du bli overrasket over hva som befinner seg på den veien du vandrer hver dag (og kanskje det er en ørliten endring som skal til for at dagen din skal kjennes mer innholdsrik og betydningsfull...?!)

Klem fra meg ;)

Ord

Om det hadde vært et ord som het noe sånn som "ord-oman", så tror jeg kanskje at det kunne ha vært beskrivende for meg.
Jeg ELSKER ord. Ord i bøker, ord i blader, ord i sangtekster, ord på pc'n, kryss-ord. Ord, ord, ord.
Jeg er av den sorten menneske som kan sitte å skrive masse i Word programmet, bare for å se hvordan skrifta ser ut. Eller sitte å skrive for hånd, studere håndskrifter, se på bruksanvisninger, skrive kort, lese brev. (Fy flate, jeg er bra sær, skjønner jeg... He he...)
Jeg elsker dikt, sitater, vitser. Skildringer av og om mennesker.
Det er slett ikke tilfeldig at mitt første blogginnlegg er et dikt. "Våg å være" av Hans Olav Mørk. Det er et nydelig, beskrivende dikt. Hvorfor? Fordi jeg kjenner meg igjen i ordene.

Ord kan være trøst, ord kan glede, ord kan engasjere, ord kan motivere. Dessverre kan ord også såre, ord kan skremme, ord kan krenke - om man ikke bruker dem varsomt.
Ord må heller ikke bare forbli ord. Facebook er et godt eksempel på et sted der ord iblant bare forblir ord. Man må MENE de ordene man plumper ut med, man må kunne stå for det. Ellers blir det bare svada... Man kan ikke sitte der å taste masse ord for å framstå som vellykket, omsorgsfull, smart eller forståelsesfull. Man må VÆRE det i handlinger også....

Her er noen fine ord til ettertanke:

Vær forsiktig med dine uttalelser
Ord er et mektig våpen
Som kan gjøre mange vondt
Kle aldri noen naken med tungen din
Gjør aldri noen liten med munnen din
Et hardt ord, et skarpt ord
Det kan bli liggende å brenne
På bunnen av et hjerte
Etterlate deg dype arr
Tål at andre er annerledes
Ord må være lys
Ord må forsone
Hvor ord blir til våpen
Står folk som fiender mot hverandre
Livet er altfor kort
Og verden er altfor liten

Det får bli mine siste ord for idag...
Ha en kjempefin dag!
Og husk: Si noe fint til noen du er glad i idag - enten på et kort, en melding eller med munnen, det er så deilig å glede noen ;)

Våg å være

Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si

Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei

Våg å være sårbar
ingen er av stein
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein

Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?

Våg å være nykter
våg å leve nå
Syng, om det er det du vil
gråt litt om du må

Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan
Noen trenger alt du er
og at du er sann!


~ Hans Olav Mørk