Mobbing - hvem eier ansvaret ?

Etter at det nye barneombudet nå er begynt i nyjobben sin, har hun satt mobbing på skolen på agendaen igjen. Et meget viktig og evigvarende tema. Mobbing vil aldri forsvinne helt - men hvordan kan man gjøre skolehverdagen enklere for barna? Hvordan kan man unngå at titusener av barn hver dag legger seg gråtende fordi de har det vondt på skolen? Hvordan kan man unngå at barn og unge ikke ønsker å leve lengre, grunnet at de føler seg mobbet?

Aller først er det viktig å tenke på at mobbing opptrer i så utrolig mange former. Den åpenlyse mobbinga, den tause mobbinga, voldelig mobbing - uansett hvilken form mobbinga har, gjør det vondt for den det gjelder!
Og på grunn av at vi alle er så ulike, vil noen føle seg mobbet på grunn av omstendigheter som andre kanskje ikke vil anse som mobbing. Men det spiller ingen rolle - man skal ikke krenke medmennesker!!!

"Barn kan være så utrolig jævlige mot hverandre!"
Jeg har flere ganger sagt disse ordene selv. Jeg har selv tre barn, og har flere ganger opplevd at barna mine har følt seg krenket av andre barn. Heldigvis er det enkelt å oppdage at noe er galt når barna er små - men det blir mye vanskeligere etterhvert som de vokser! Barna har en enorm evne til å gjemme på "hemmeligheter" etterhvert som de vokser. Og de har en stor tendens til å forsvare mennesker de ser opp til - det være seg både foreldre, søsken, medelever og andre.

Foto: Kristine

Barneombud Anne Lindboe sier noe meget viktig - hun sier at mobbing i skolen er alle voksnes ansvar. Det er rektors ansvar, lærernes ansvar og alle foreldres ansvar.
Men det er ett moment som jeg føler at er viktig å ta med:
oss voksnes holdninger!
Hvordan verdier utviser vi til våre egne barn når vi sitter på fredagskveldene og ser tv sammen med dem, der vi sitter og kommenterer hvor tykk hun jenta i Bonderomantikk er, hvor stygt han gutten i Idol synger, hvor teit hun bimboen i Robinsonekspedisjonen er. Hva vet vel vi om disse menneskene, som vi ser på skjermen noen få minutter i løpet av uka?!
Og hva sier vi til barna når vi sitter sånn? Er det virkelig greit å snakke dritt om mennesker, fordi vi ikke kjenner dem? Og er det da greit å snakke likt om de menneskene vi omgåes med i skolesammenheng?

Et annet moment jeg tenker ofte på når det snakkes om mobbing, er at vi voksne som skal være forbilder for barna våre. Vi går på jobb om dagene - mange av oss med klump i magen - fordi mobbing på jobb slett ikke er ikke-eksisterende. Tvert om!
Utrolig mange voksne mennesker krenkes på jobb daglig - og ofte tas det ikke på alvor. Kan noen forstå: er det ikke noe galt med oss voksnes holdninger og verdier, når man kan la det skure og gå slik!?! Hvordan skal barna kunne forstå at man skal oppføre seg godt mot sine medelever, når vi voksne tydeligvis ikke har forstått det spøtt??

Og så er det politikerne da... Som alltid - og især like før valg - kaster dritt til hverandre for å spotte hverandre, for å sette seg selv og sitt politiske syn i et bedre lys! Dette ser barna på nyheter, i tv-debatter og i skoledebatter. Det er liksom OK å kalle en Senterpartipolitiker eller en Venstrepolitiker en idiot fordi han eller hun ikke tror på det samme som en selv?!? Er det greit at Siv Jensen kaster dritt til AP'ere og legger skylda på dem for at 22.juli aldri kommer til å kunne bli en normal, solfylt sommerdag igjen!?
Skal man ikke få lov til å ha andre synspunkt enn "alle andre" ?? Vel, kom da ikke å si at dere ikke forstår hvorfor mobbing i skolen oppstår!!!
Det er disse menneskene - politikerne - som styrer landet vårt, med sine holdninger... Say no more...

Jeg er slett ingen supermamma med englebarn - mine barn har sine flekker på vingene, de også!
Men jeg akter å gjøre det jeg kan, for å få glade og lykkelige barn, som ikke kaster dritt til andre, som ikke fryser andre ut fra fellesskapet, som ikke lar andre ha ulike meninger enn seg selv. Hvorfor? Fordi det er et slikt land, og en slik skole- og jobbhverdag jeg ønsker at barna mine og jeg selv skal vokse opp i. En hverdag med rom for individualitet, medmenneskelighet, respekt og forståelse. Gode holdninger som plantes i barndommen og varer hele livet.
Og så lenge jeg kan, kommer jeg til å passe på hva barna mine foretar seg - på pc'n, med telefonen, på fritida. Og så setter jeg min lit til at de voksne på skolen tar sitt ansvar i skoletida når jeg ikke er der og kan se hva som foregår. Jeg håper for alt i verden at de er verdt den tilliten jeg gir dem!
Fordi jeg elsker barna mine, og jeg ønsker at de skal vokse opp i en trygg hverdag, og at de skal glede seg til å stå opp hver morgen.
Er det ikke det vi alle drømmer om?!?