Walk of Life

Joda, jeg vet at teksten i sangen som er skrevet av Dire Straits til Brothers in Arms albumet, slett ikke handler om det jeg skal skrive om nå. Men uansett; hver gang jeg tar min gåtur til Harrhaugen og postkassa der, så tenker jeg på denne sangen. Jeg "be-bop-a-lula'er" meg opp gjennom bakkene, mens jeg følger takta med føttene.
Den turen opp i skauen og opp mot tregrensa for å notere navnet mitt i boka og starte på hjemveien igjen. Til å begynne med, satte jeg meg et mål om å nå 20 turer, notere navnet mitt på 20 ulike dager. Nå har jeg nådd 40 turer, og det er så deilig å tenke på at jeg har klart det! I begynnelsen var svigersøstera mi min motivasjon, vi gikk sammen opp, prata og svetta. Etterhvert alene. Svettende, snørrende og iblant haltende oppover. Mens blodpumpa jobber på høygir så det suser i ørene. Stadig ett skritt nærmere målet: notatboka i postkassa.
Melkesyra sprenger på i lår- og leggmuskler, og jeg kan nærmest kjenne at musklene vokser for hvert steg. Jeg må bruke all min konsentrasjon rundt å puste riktig, passe på å ikke snuble i greiner, røtter og steiner som stikker opp av stien som små hindre.
Hjemme ligger bekymringer om helse, vasking av klær, matpakkesmøring, pakking av sekker og alt annet.
Denne turen har vært veldig viktig for meg i løpet av våren/sommeren. Kanskje aller mest fordi jeg har bevist overfor meg selv at kroppen min kan klare ting som jeg selv ikke trodde at den ville klare. Fordi jeg har kunnet lukke ute ting, bare for en times tid.
På de beste dagene, når jeg har følt meg i god form, har jeg målt tida. Så langt er min beste prestasjon på 38.5 minutter. Det er jeg stolt av - sjøl om det er mange som løper den tida i senk. Men det er jo godt for meg å vite at jeg har klart det :) Men de aller fleste dagene, kjemper jeg ikke mot klokka - men mot min egen kropp. Det er evig nok for meg!
Mannen min spurte en gang hva poenget var med å slite seg opp til postkassa, notere navnet i boka og så gå ned. For meg er det fint å kunne klappe meg sjøl på skuldra de dagene kroppen slår seg vrang og jeg ikke mestrer noe, og si: "Du har jo klart 40 turer til toppen! Det er det ikke alle som har klart! Du kan jo NOE!"
Knærne og anklene mine har nok ikke hatt så stor glede av disse turene - samtidig er det jo vanskelig å vite hvordan de ville ha fungert dersom jeg ikke hadde tatt disse turene. Kanskje mye verre enn nå?
Uansett, nå ser det ut til å gå mot slutten for disse turene på en stund - nå er det Arthrotec, Ibux og Paracet til frokost, middag og kvelds for å klare å komme meg opp. Da er det nok på tide å legge inn årene for en stund...
Men fortsatt kan jeg ta det hele med meg og tenke:
"Hey, du har jo fått notert navnet ditt 40 ganger, du duger når bare kroppen din duger!"
Så lar jeg søppelkropp være søppelkropp når det er det den vil være, og "be-bop-a-lula'er" meg videre langs min humpete livsvei...