I begynnelsen leide vi - etterhvert har vi kjøpt eget hus og etablert oss helt og fullt på landsbygda.
Vi har det "som plommen i egget" her - enn så lenge har vi nærskole, barnehage, legekontor, butikk og mange flotte fritidstilbud i nærområdet. Men aller viktigst: vi føler oss trygge og har det så bra her!
Vi kan slippe ut barna i skogen på baksiden av huset, vi kan la dem gå ut sammen med de andre barna og leke uten at vi trenger å være engstelig for dem. Barna går "inn og ut" i husene i nabolaget, og vi ser alle til at alle barna har det bra og er trygge. Og vi har mange gode naboer som stiller opp og hjelper til når det trengs, og som også gir oss mange trivelig stunder sammen.
Men det er ett skår i den trygghetsfølelsen - veien som går gjennom bygda vår!
To år tilbake i tid, var vi avhengig av ferge for å komme oss til Tromsø. Det skapte naturligvis et "rush" av biler rundt "fergetider". Men bilene kjørte for å rekke ferga - og fort for å rekke hjem fra ferga.
Så kom Ryatunnelen, som ga oss fastlandsforbindelse mot Kvaløya, og vi slipper endelig å forholde oss til fergeruter, innstilte ferger, helligdagsruter etc etc. Forbindelsen har vært en sann glede - men også en utfordring for oss med små barn. Vi har ikke lengre noen forutsigbarhet for når alle bilene kommer rasende gjennom bygda.
I bygda vår bor det massevis av barn fra 2-3 års alderen og oppover. Vi har 70 sone - og ingen fotgjengerfelt. Heller ingen busslomme der barna våre venter på bussen. Vi er lovt 60 sone iløpet av sommeren, vi får se om dette vil hjelpe noe på vår bekymring, jeg tviler dessverre...
Vårt minste barn, blir snart 5 år. Når han skal besøke vennene sine, må han gå eller sykle ca 50-60 meter mellom vår og byggefeltets innkjørsel. I vår har han for første gang begynt å få gå eller sykle dit alene, mens vi står på verandaen og ser. Og hvilke syn som møter meg daglig!!!!!
Jeg må si at jeg er skrekkslagen over hvordan enkelte mennesker forholder seg til myke trafikanter, i alle aldre, men ikke minst de små!
Veien her er full av hull og humper - noe som ser ut til å få bilistene til å bremse ned til rundt 30 km/t. "Må ikke få skade på karosseriet, vettu!"
Kommer det derimot et lite barn syklende mellom innkjørslene til sitt eget og bestevennens hus, ser det ikke ut til å bry mer enn rundt 20% av bilistene. "Barna er da så små og myke, kan ikke bli mye skade på bilen av å treffe en sånn en!"
Enkelte ser ut til å ha Fanden selv i hælene når de kjører, andre ser ut til å bruke fartsdumpene som springbrett for å rekke raskere fram til målet. I en bil er man uovervinnelig - man er kongen bak rattet og God himself. (Må samtidig få understreket at dette gjelder dessverre ikke bare ungdom som akkurat har fått lappen, men voksne folk av begge kjønn og aldre, menn er nok overrepresentert)
Men prøv å se for deg følgende:
Du kommer kjørende etter veien i rundt 80 km/t. ("Joda, det er jo 70 sone her, men jeg kan jo ligge litt over, mister jo ikke lappen for det - dessuten er det jo aaaaldri kontroll på landsbygda!")
Langs veien kommer det en liten gutt på 7-8 år syklende, han skal besøke vennene sine, som bor like borti veien, men for å komme seg dit må han sykle de 60 metrene bortover langs veien. Han har akkurat fått seg ny sykkel, den har syv gir og han gleder seg veldig til å vise den fram til vennene sine. Hjelmen er også ny, det er en skikkelig stilig sykkelhjelm med neonfarget mønster på. Han er stolt og lykkelig der han sykler.
Du kommer kjørende bakfra gutten, og han ser så uanfektet ut der han sykler. Du skal akkurat til å passere gutten, og siden det er på et noe uoversiktlig område, dropper du å legge deg over på motsatt side. Du slakker farten til rundt 65 km/t når du passerer. Men i det samme du ligger på siden av gutten, snur han seg for å se hva som skjer - og han mister kontrollen på sykkelen, som tipper! - og han havner dermed rett i bilen din!
Du hører en dump lyd når gutten treffer bilen, og lyden av bremsene dine - som du tråkket inn så alt for sent.
Det neste du husker er helikopteret som lander, som frakter gutten med til sykehuset. Hylene og skrikingen til de som er kommet til, blodet på asfalten, den knuste sykkelhjelmen og sykkelen som ser ut som en sammenrullet bunt av metall. Og den lille bulken på bilen din, der sykkelen med gutten traff. Knapt synlig, men fortsatt så virkelig.
På sykehuset sitter foreldre og søsken gråtende. I sjokk. I redsel. I sorg. Vil gutten deres noen gang våkne opp igjen? Vil han noen gang kunne snakke igjen? Gå igjen? Eller vil han i det hele tatt overleve? Må de planlegge begravelse med blomster, kiste, bilde av gutten?
Denne situasjonen oppstod - delvis på grunn av uflaks - men i all hovedsak på grunn av uvettig kjøring. En bilist som ikke slakket ned for den gutten som skulle å leke sammen med sine venner.
Spørsmålet er: Ville du klart å leve med å ha gjort dette??
Tenk på dette neste gang du ferdes langs landeveien og passerer barn som ferdes, enten på sykkel, til fots eller på spark om vinteren.
Vi har ikke noen barn å miste - især ikke på grunn av uvettig kjøring!!
