Perspektiv

Mer enn fem år er gått. Siden livet fikk en ny vri. Siden så mye endret seg. Mitt eget syn på meg selv. Mitt eget syn på livets mening, på verdier. Ikke sånn over dagen. Men gradvis. Det startet for alvor for litt over fem år siden...

Begrepet "Å møte veggen" fikk sannelig en ny betydning for meg den gang. Aldri hadde jeg trodd at begrepet kunne være så enormt beskrivende. For det var sånn det kjentes ut. Som om det en dag brått befant seg en usynlig vegg der foran meg, som jeg løp inn i med stor kraft. Før jeg deiset i gulvet med et brak. 
Gulvet befant seg på badet mitt. Der ble jeg sittende. Gråtende. Tårevåt. Hikstende. Jeg forsøkte å reise meg opp, men beina hadde ikke kraft nok. 

Mannen min kom inn til meg, skjønte neppe det grann. Men han ba meg ringe jobben og si at jeg ikke kom på seinvakt. Jeg tror kanskje han skjønte alvoret bedre enn meg. 
Han skjønte muligens at "flink-pike" kona hans nå hadde fått bom-stopp. Mye jobbing i ei ansvarsfull stilling med to barn hjemme - ei på fire og en som hadde vært bare seks måneder da det var ut i jobb - og aldri nei til noe eller noen. Nyutdannet og redd for ikke å leve opp til egne og andres forventninger. Støtt dårlig samvittighet for de hjemme og for pasienter og pårørende på jobb. Alltid skulle jeg hjelpe alle på hjemmebane også. For jeg var jo tross alt sykepleier... 
Nå kom prisen og måtte betales: på varmekablene på badet satt jeg nå, og forsøkte å ringe jobben. "Men jeg er jo ikke syk. Har jo ikke feber. Ingen ben er knekt!" Jeg hadde ikke hatt noen fraværsdager fra jobb tidligere. Mannen min og jeg hadde jobbet på skift siden jeg startet i jobben slik at ingen av oss behøvde å være hjemme fra jobb om noen av barna var syke, da flyttet vi bare arbeidstid. 
Jeg fikk tatt den telefonen til jobben, tror jeg. Eller så tok mannen din den for meg. Hjemme befant jeg meg iallfall nå. På varmekablene på badegulvet. Gråtende. Urørlig.

Jeg skjønte at jeg måtte komme meg til legen. Å ta det steget å ringe til legekontoret virket som det skumleste jeg noen gang har gjort. I andre enden møtte jeg en legesekretær: "Beklager, ingen ledige timer idag. Prøv igjen i morgen!"
Nok en gang ble jeg slått i bakken. I morgen?? Jeg trenger hjelp IDAG! Aller helst IGÅR! Jeg tenkte at jeg ikke kom til å overleve til neste dag, uansett. Jeg klarte ikke slutte å gråte. Pulsen min ville ikke under 120 slag. Svimmelheten og kvalmen ville ikke avta. Jeg følte meg fortapt.

Natta var så godt som søvnløs, jeg falt inn og ut av en marerittfylt søvn. Uroen rev og slet i meg, og neste morgen satt jeg lenge med telefonen i hånda. Atter en gang på varmekablene på badegulvet. 
"Veeeel... Vi har en ledig time hos turnuslegen klokka halv ett... Du skal få den, men om det ringer noen som FAKTISK TRENGER den timen (Ja, tenk... det var ordene hun sa...), så mister du den!" Det var svaret jeg fikk.

Pulsen slo hardt i ørene hele dagen, jeg var livredd for at jeg skulle få telefon om at noen faktisk trengte den timen mer enn meg... 
Jeg var lettet - men samtidig ekstremt nervøs - da jeg satt på legekontoret og ventet på å komme inn. Ingen hadde faktisk behøvd legetimen som jeg til nød fikk!
Hva om legen ikke ville forstå meg? Hva om hun ikke ville tro meg? Hvordan skulle jeg forklare situasjonen min?
Jeg hadde ikke behøvd å frykte. Legen forstod straks alvoret, og jeg ble sykemeldt nesten to uker. 
I etterkant har hun fortalt meg at jeg så ut som om jeg bare alle verdens problemer på mine skuldre da jeg kom inn døra, og hun hadde tenkt at her kom ei jente inn som det skulle ta lang tid for å få frisk. Hun fikk nok rett...

Jeg tenker tilbake på tiden da dagene mine besto aller mest av å komme meg opp om morgenen. Få i meg litt mat, kanskje. 
Angsten som gradvis hadde kommet snikende - eller kanskje den hadde kommet brått, men det var først senere på ett eller annet punkt at jeg oppdaget det selv... 
Om jeg måtte kjøre noen steder, passet jeg alltid på å være nydusjet og ha nybarberte legger. Ingen skulle få legge meg i lik-klede med lange, ukledelige legghår! Uansett så skulle jeg ikke inn i en ambulanse å lukte gammel svettelukt!
Jeg kunne heller aldri forlate huset uten at det var strøkent - hva som helst kunne jo skje mens jeg var utafor huset!
Tårene ble etterhvert erstattet med en enorm tomhet. Alle magasinene var tømt, og nå var det bare et stort, sort hull der hvor alle tårene hadde kommet. 
Alt var virkelig mørkt. Svart. Tungt. Sola skinte ikke lengre så vakkert. Blomstene luktet ikke lengre så godt. Biffen smakte ikke lengre så saftig. Og i speilet så jeg ikke annet enn et fortapt menneske, en skygge av alt det jeg en gang hadde vært, av alt jeg en gang hadde følt meg som... 

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde klart å vikle meg ut av denne forferdelige tiden om det ikke hadde vært for min enormt tålmodige mann. Mitt halvår hos en enormt dyktig psykolog. Og musikken. Jo Nesbø, Lars Bremnes, Pink Floyd, Eva Cassidy, Johnny Cash... Og på gode dager: P!nk, Tanita Tikaram...

Det er mye jeg savner å eie. En god porsjon selvtillit hadde gjort seg. Den må fortsatt bygges opp. Men jeg er på vei. One step at a time.

Med tiden ønsker jeg å kunne jobbe nesten full stilling uten at det dukker opp både ledd- og muskeltrøbbel, migrene og hodepine, betennelser. Dette er etterdønninger av det som en gang var så altfor mye verre.

Men jeg har det godt nå. 
Det hele handler om perspektiv...