Den gråeste dagen

Min mamma døde i september. 
Det var den gråeste og mest regntunge dagen den høsten. Mørkt. Vått. Kaldt. Sånn er det jeg husker den dagen. 
Om jeg sjekker været den dagen er jeg litt usikker på om meterologene ville sagt det samme. I min erindring var det uansett gråvær. Det er sånn jeg uansett alltid kommer til å huske den dagen. 
Pappa og mannen min som skulle å leite etter sauer. Ved nærmere ettertanke, tror jeg kanskje det var gode leteforhold den dagen? Men i min historie var den dagen bare en eneste blaut smørje.

Telefonen som ringer tidlig på søndagsmorgenen. Før jeg tar telefonen, tenker jeg at noe er galt. Jeg vet bare ikke hva. Da jeg får beskjed fra stemmen i andre enden om at jeg må sitte ned, innser jeg at mine antakelser om dårlige nyheter er en realitet. Aldri i mine villeste fantasier ville jeg trodd at den beskjeden jeg skulle få, var at jeg i løpet av natta - mens jeg sov og ikke ante noe som helst - nå var blitt morløs. 

Jeg satt da jeg fikk beskjeden. Jeg reiste meg opp da ordene på en eller annen måte ble omgjort til en slags forståelse av alvoret - ett eller annet sted inne i hjernen min, så det ut til at disse få ordene ble forstått. "Mamma er død. Hun døde på Kreta i natt" 
En kort samtale ble det. "Jeg drar til pappa! Jeg skal få tak i pappa!"  sa jeg. Før jeg trykte på den knappen som fikk forbindelsen til å brytes.
Så kom skjelvingen. Som bølger over hele kroppen min. Jeg gikk på kjøkkenet og fylte et glass med iskaldt vann. Vannglasset hoppet opp og ned i hånda mi og gjorde det umulig å drikke uten at tennene  til stadighet fikk seg et dunk av glasset. "Mamma, hvorfor rister du på vannglasset?" spurte minstemann som akkurat var fylt fire. "Mamma ble så lei seg. Vi må dra til bestefar. Vi må finne storesøster og storebror" 

Jeg kledde på minstemann og satte han i bilen. Forsøkte å puste langt ned i magen, men da jeg rygga ut bilen, kjente jeg at det var like før jeg begynte å hyperventilere. Et eller annet sted innimellom her, hadde jeg fortalt minstemann at bestemor var død. 
På ett eller annet vis, kom jeg meg bort dit hvor de to største barna befant seg.
De var ute og lekte. Jeg tror kanskje at det var fordi været var så fint? Kanskje var det nettopp derfor de var ute så tidlig denne søndags formiddagen? Allikevel er jeg sikker på at det var vått og mørkt denne høstdagen. 
Så møtte jeg på noen gode naboer. Jeg synes å erindre at jeg sa noe sånn som "Mamma er død!" da de spurte meg om hva som var foregikk. Jeg husker at jeg fikk en klem av nabodama. Den kjentes så utrolig varm. Jeg minnes den klemmen så godt. Så utrolig myk, varm, god - og betydningsfull. 
Og jeg fikk hjelp til å få hjem overnattingsgjesten vi hadde hatt. Selv hadde jeg bare en person i tankene, nå som alle tre barna mine satt i bilen: Pappa!
Jeg hadde ringt mannen min og fått han til å kjøre til gården å lete etter pappa, jeg visste enda ikke da om han hadde mottatt beskjeden. Jeg visste bare at jeg måtte komme meg de to-tre kilometerne til han så raskt jeg kunne. 

"Mamma, nå har ikke du mamma mere!" sa minstemann fra baksetet under kjøreturen. Dette var ordene som skulle få sannheten til å stå foran meg som store, blodrøde bokstaver. Jeg måtte kjøre bilen ut til siden, la tårene flomme mens jeg sa ordene høyt for meg selv: "Nå har jeg ingen mamma mer! Jeg har ingen mamma mer!"
Jeg ventet på å få pusten under kontroll, få tårene til å stanse, slik at jeg kunne se veien klart og komme meg den siste kilometeren til pappas hus. 

Jeg møtte pappa hjemme. Jeg husker jeg brast i gråt da jeg kom til han, jeg klemte han så hardt jeg kunne. Uforstående, i sjokk, begge to. 

Siden kom resten av søskenflokken på fem. Og mammas eneste bror med familie. Var det ikke den dagen? Eller kanskje var det en annen? Vel - i min historie var det akkurat den dagen. Som du allerede er blitt fortalt: den mørkeste, kaldeste, våteste, gråeste og tyngste dagen i september. Og i hele 2012. 

Sånn ble iallfall min historie. Om den dagen da jeg ble morløs...