Utkantstrøk = Uønsket?

Så nærmer det seg. I morgen er skjebnedagen. Da skal vi få vite hvor mye verdi vår eksistens i vårt "utkantstrøk" har i vår kommune. Vi vil få vite om barna våre er verdt en trygg skolevei, om de skal slippe mer enn en times busstur hver dag fra 5-6 års alderen. Kvalme og slitne skal de kanskje møte opp på skolen hver morgen. Utslitt og utsultede skal de ankomme hjemmet sent hver ettermiddag. 

For de av dere som nå tror at vi her i Malangseidet- og Laksvatnområdet kjemper en kamp kun for oss selv: DERE TAR FEIL!!!
Den kampen vi kjemper nå, er for hele kommunen og dens framtid. Å legge ned småskolene kan bli katastrofalt for en kommune med bare 5500 innbyggere, og med et areal på 1440 km2. 
Hva slags holdninger utlyser vi, også på et nasjonalt plan, dersom utkantstrøkene ekskluderes? Hva risikerer vi å sitte igjen med til slutt?

Allerede nå kjemper hele Nord-Norge og utkantstrøkene ellers i landet for sin eksistens. For å bli hørt, sett, for å bli tatt på alvor. På Stortinget er holdningene lunkne til å gi oss kjørbare veier, togbaner, OL, trygge oppvekstmiljø, nok barnehage- og sykehjemsplasser - hva som helst. Vi betaler allerede mye mer for å komme oss til Syden herfra, for å kjøpe materialer, for å motta varer til butikkene våre. Og i Oslo vil de frede ulven, fordi den er "så koselig" å ha i Nordmarka - her nord fortviler sauebønder og reindriftssamene over at det samme dyret ødelegger for deres drift. 
Hvorfor forstår ikke Stortingspolitikerne oss? Hvorfor ser de ikke våre behov?
Fordi vi ikke befinner oss i kjernen i Norge... 

Nå lider vi på Malangseidet- og Laksvatnområdet under samme skjebne, bare på regionalt plan. Vi lider under at selv ikke lokalbefolkninga forstår avstandene her i vår langstrakte kommune. Vi lider under at lokalpolitikerne ikke våger å sette foten ned og forlange mer penger til utkantene. At de bare godtar at vi ikke får de pengene vi fortjener, vi som bor i utkantene av Norge. Pengene vi så sårt trenger for å få bygda til å gå rundt. 

Brudeferden i Hardanger

Jeg finner det særdeles merkelig at vi skal reklamere for landet vårt med bilder av fjell og fjord og kyr som gresser langs ved vannkanten. Især når det virker som om de som bestemmer i vårt land, synes at det er like greit at vi drar til Sverige å handler kjøttet og maten vår. Og at barna våre ikke lengre vet at det trengs ei ku til for å få melk og ost i hylla på Rema. 
I framtida kommer vel Norge til å være uten bønder, uten folk i utkantene. Melka produseres i maskiner og kua blir et kjæledyr slik at turistene kan komme å se på den vakre nasjonalromantikken som vi omgir oss med i landet vårt, med duftende blomsterenger - helt uten møkkerlukt - og kyr som ikke legger igjen ku-ruker i gresset. 

Det er fortvilende at folket i kommunen ikke skjønner at denne kampen om skolenedleggelse, er en kamp vi tar for oss alle. For å vise at vi finnes, for å vise at det vi gjør, faktisk betyr noe i den store sammenhengen. Vi vil fortsatt eksistere - vi vil fortsatt være en del av et fellesskap. Vi vil fortsette å bo i utkantene og allikevel føle oss like mye verdt som andre. 

Er det ikke på tide at vi jobber sammen med et felles mål? Å få kommunen vår mest mulig attraktiv for nye medmennesker, å få startet opp nye bedrifter, få flere skattebetalere og en mer synlig kommune? 
Er det ikke på tide å starte å tenke alternativt, la bygda vår vokse seg "stor og sterk" - så kan vi få beholde både skoler og barnehager samtidig som vi på sikt kan få både svømmebasseng og kulturhus til kommunen vår. For vi ønsker jo vekst i bygda vår!

Jeg krysser fingre og tær foran morgendagen - for vår nærskole, for mine egne barn, men også for framtida til alle utkantstrøk i landet vårt!!!