Vårt lille A4 land...

Iblant blir jeg så sørgelig lei av holdningene som finnes i vårt langstrakte land. Hva er det som skjer med oss, er det dessertgenerasjonen som begynner å vokse til og overføre allmenne holdninger basert på slapphet, tankeløshet og likegyldighet?
Vi begynner å bli så "fordømrade" A4 i vårt verdisyn!! 
Alle skal være "slik og sånn", vi må alle mestre de samme livsoppgavene for ikke å falle utenfor. 

Også skolen må slite under "A4ifiseringa" av landet vårt. Stakkars barn! Nå er det ikke lengre et begrep som heter "han er jo bare et livlig barn". Nå er disse "livlige barna" i ferd med å byttes ut med ADHD, ADD, Asbergers osv.
Joda, noen barn har diagnoser, og de trenger medisiner og tettere oppfølging. Men jeg har et inntrykk av at enkelte instanser i samfunnet vårt, er i overkant ivrige med å diagnostisere fargerike barn som ikke passer inn i den firkantede boksen som kalles "normalt" - i et norsk perspektiv. Så gis de en diagnose, fordi de er ni år og enda ikke har lært å tøyle de hoppende loppene inne i kroppen. Så medisineres de. Så må de taes ut fra klassen for at resten av klassen skal få ro til sin A4 hverdag. Og SÅ diskrimineres de. Fordi de ikke er som alle andre, og fordi de derfor heller ikke kan fungere ordentlig sammen med andre (!!) 

Selv er jeg så heldig å få jobbe som vikar ved to flotte skoler i kommunen, der fokus på individualitet er høyst tilstedeværende. Jeg opplever at barna blir sett for den de er, og at de møtes der de er. 

Jeg elsker barn og unge, og jeg blir glad når jeg ser dem stå opp for sine egne meninger og tør å vise annerledeshet. Jeg vil ikke at alle skal bli like, at barna skal slutte å tenke selv, eller velge å tenke på en bestemt måte fordi samfunnet vårt er bygget opp rundt en holdning om at vi alle skal være lik. 
Ikke alle er god i matematikk eller norsk, ikke alle klarer å sitte rolig på en stol i time inn og time ut. Ikke alle klarer å la være å snakke høyt sammen med andre. Faktisk talt: Ikke alle er som alle andre!

Barna er vår framtid. Vi som foreldre må lære dem noen grunnleggende ting: høflighet, omsorg og respekt for andre. Med de verdiene godt plantet i ryggmargen, tror jeg de aller fleste kan nå langt. Men skyld ikke på lærerne dersom barnet ditt ikke eier respekt for andre: de grunnleggende verdiene kommer først og fremst inn i tidlige barneår der vi som foreldre har hovedansvaret! 
Og så må vi godta at noen av oss er født teoretikere, andre er praktikere. Noen er best i norsk, andre er god i sløyd, mens andre igjen er kanskje aller dyktigst på ivaretakelse av andre rundt seg. 

Hadde jeg gnidd på ei oljelampe og Aladdin åpenbarte seg for meg og ga meg tre ønsker, vet jeg at ett av dem skulle iallfall være at vi skulle få slippe å leve i dette A4 samfunnet der vi alle skal være like. Jeg vil ha mer rom for individualitet, og for hvert barn til å utvikle seg til det mennesket de ønsker å være, det mennesket de trives med å være. Jeg vil ikke at de skal jobbe på kant med seg selv og måtte droppe sine drømmer for framtida fordi det ikke passer inn i hva samfunnet anser som riktig. Jeg vil at de skal få leve et liv som kjennes rikt og rett ut, til tross for at de lider under såkalte "handikap". 


Jeg vil det - fordi jeg synes at alle barna fortjener det !!!