If you want something: Make it happen! En hyllest til frivillighet og dugnadsånd

Å ønske seg noe. Å ville noe. Å få det til å skje. 
Iblant kan veien imellom være lang. Men selv har jeg sterk tro på at dersom man virkelig ønsker seg noe, så kan man få til det meste. Dersom man jobber på lag, med et felles mål.

Nylig kjøpte folk fra vår lille bygd en ny tråkkemaskin som lager flotte skiløyper både til lysløypa og til løypa som går til fjells. Det gir rom for massevis av flotte skiturer i nærområdet; god trim, frisk luft, flotte naturopplevelser. Ei lita bygd med bare et femtitalls voksne innbyggere har sammen klart å finansiere kjøp av en maskin til nærmere en halv million. Pengene skal samles inn gjennom arrangementer, tilskudd og med private midler. Snakk om flott initiativ!! Jeg synes det er utrolig flott og tøft gjort av investorene som ønsker at vi skal nyte godt av bra skiløyper og flotte turopplevelser. 

Om under to uker, skal det arrangeres en konsert til inntekt for kunstgressbane og friidrettsanlegg på halvøya. Massevis av frivillige artister fra nærområdet har sagt ja til å være med å underholde de fremmøtte. I tillegg skal vi ha loddsalg til inntekt for samme formål. Og premiene har bare rauset inn fra generøse givere!! Nå kan vi skilte med kjempeflotte premier, og jeg gleder meg stort til konserten, som arrangeres av UL Røyken og Malangshalvøya Ballklubb: begge små lag med relativt få medlemmer.
Uten all denne frivilligheten og dugnadsånden, ville dette prosjektet ALDRI blitt en realitet - det ville blitt altfor kostbart! Og hverken kommunen eller Staten bevilger nok penger til at vi skal kunne realisere denne drømmen. (Ei heller drømmen om et kulturhus i kommunen, til tross for lovnader fra hovedstaden om kulturløft i landet. Distriktene er tydeligvis ikke inkludert... )

Ungdomslaget jeg og min familie er medlem i, ville heller ikke kunnet gå rundt dersom det ikke var for alle de frivillige som møter opp til vaskedugnader, kakebaking, komiteer og vedlikeholdsarbeid.  Det gjør også at vi kan kose oss med rimelige tilbud om aktiviteter. Mens det i byen koster flere tusen i året å spille fotball, kan man her være med å spille på lag for 300 kroner i året. På kafeene som arrangeres, kan man kjøpe seg kaffe og kaker til under femtilappen - på bykafe måtte man betalt det dobbelte. I tillegg er det de som arrangerer karneval, Halloweenfester, ungdomsklubber, strikkekafeer, 17.mai feiringer, Onsdagskafeer og masse andre sosiale sammenkomster for bygdefolket. 

Hvor ville vi vært dersom det ikke hadde vært for all frivilligheten? Dersom vi alle bare hadde sittet hjemme og ventet på at ting skulle skje? Det krever først og fremst et initiativ fra ett menneske for å få til frivillige arrangementer. Deretter krever det positive og samarbeidsvillige medmennesker, som backer hverandre opp underveis. Slik kan man motivere hverandre videre på veien, slik at det blir lettere å jobbe fram mot samme mål.

Men så har man alltid de som liker å stå på sidelinja og rakke ned på prosjektene. Det er slett ikke alltid like enkelt å heve seg over disse negative tilbakemeldingene. Det kan være både energikrevende og demotiverende. Om man da har gode medhjelpere ved sin side, er det lettere å komme seg gjennom slike episoder. Derfor er det kjempeviktig å backe hverandre opp!

Det er ikke til å stikke under en stol at dugnadsånden er på vei nedover. Vi er kanskje i ferd med å bli for rike i landet vårt? Vi ønsker heller å betale mer for å slippe å jobbe selv. På sett og vis ganske ironisk, i og med at vi på samme hånd ikke ønsker å gjøre noe uten å få betalt for det. Og vi synes alt er så kostbart, til tross for at vi sløser rundt oss med penger året rundt. (Mye vil ha mer osv...)

Her kunne jeg ha skrevet MYYYE mer, men jeg tenker jeg venter med akkurat det... 

Men når alt kommer til alt, fortjener alle som stadig støtter opp om små lag, som hjelper disse til å realisere lokale drømmer, til å skape liv i lokalmiljøet på småsteder, og til å gi gode tilbud til sambygdinger og medmennesker, massevis av heder og ros. 

Vi må stå på videre, vise at vi bryr oss, dele vårt engasjement. 

For: Sammen er vi "dynnamitt", som han sa han Egon ;o)