Hva skal bli igjen til oss?

Så slår tanken meg atter igjen: "Er vi virkelig i ferd med å legge ned distriktene i Norge?" Og dessverre kan det se ut til at "distriktene" innbefatter hele Nord-Norge... 
Så sent som på 60-70 tallet, måtte nordlendinger som kom til Oslo for å jobbe, legge om til østlandsdialekt for å bli godtatt som "likesinnede". Man måtte ikke tro at man kunne komme å jobbe ved Nationaltheateret eller å prøve seg på å synge på nordnorsk dialekt. Klovner og kriminelle ble ofte framstilt med nordnorsk dialekt. DER er vi heldigvis ikke idag! Vi er stolte av å være nordlendinger, stolte av dialekten vår, stolte av vårt opphav. Men fortsatt mangler mye. 

150 av de 169 mandatene i Stortinget skal komme fra distriktene. Den nye valgloven har gjort at vi nå får mandater inn på Stortinget etter hvor mye folk som bor i hvert fylke. Dermed står vi nå i fare for å miste mandater her nord, fordi de "viktige" og sentrale fylkene i Norge, har størst vekst, de mottar mest, de får "alt". Her nord må vi stadig kjempe for skoler, sykehus, legekontorer, arbeidsplasser. Folk som ikke bor her nord, forstår ikke avstandene her. "Det er da ikke så ille å måtte legge ned en skole med 30 elever, eller et lite legekontor, et lite sykehjem, et distriktssykehus - flytt de til det neste, da vel!" Enkelt og greit! Men hvem av de som bor i "gryta" sørpå, må sette bestemora si i taxi i 9 mil hver vei for at hun skal få ta blodprøvene sine? Hvem må kjøre ambulanse i nesten tre timer for å komme til sykehuset for å føde sitt førstefødte barn? 

Og med ei gradvis (planlagt?) nedbygging av distriktene helt fra Løvebakken, vil vi ved neste revidering av Valglova risikere å få enda færre mandater på Stortinget, ergo: enda mindre mulighet til å innvirke på de beslutningene som tas i hovedstaden. (Og om vi da har fått inn noen representanter som ikke har som formål å hjelpe oss i nord å tale våre saker, heller tvert om, så er vi heller "ille ute". Men nok om akkurat DET aspekteret...)

Av 169 mandater ved Stortinget, er kun 22 fra de nordligste fylkene. Tre fylker som i samlet areal tilsvarer ca 130.000 kvm av et samlet areal på ca 385.000 kvm. Det vil si at vi skal administrere omtrent 1/3 av Norges areal med 1/8 av mandatene. Joda, befolkningsmessig er det nok på sett og vis rettferdig. Men denne "skjulte" og gradvise nedbygginga av distriktene er slett ikke enkel å godta. Og med stadig mindre vi skulle ha sagt herfra, er det stadig vanskeligere å få midler til å bygge veier, skoler, opprettholde helse- og utdanningstilbud og skape nye arbeidsplasser. Vi bastes og bindes fra flere kanter. Sirkelen blir vanskeligere og vanskeligere å komme seg ut av. 

Og her kommer jeg inn på kommunalpolitikken, atter en gang. For HVA NÅ, BALSFJORD KOMMUNE?! Her gjør ordføreren og rådmannen alt det de kan for å bygge NED kommunen vår, tilbudene til de svakeste i kommunen: barna, nyetablerte, eldre og syke. Legekontor vurderes nedlagt, sykehjem skal omgjøres til Bosenter for eldre, og alle sykepleiere skal flyttes til ett eneste sykehjem i kommunen. Barnehager og skoler skal legges ned og sentraliseres andre steder. Og fortsatt ser de ikke selv tegninga?!?
Jeg må berømme kommunens beboere og et flott kommunestyre som talte MOT nedlegging av distriktene i distriktskommunen vår (hør, så idiotisk det hele er!) Vi stod samlet, og underveis oppdaget jeg hvor mye støtte vi fikk fra beboere rundt i hele kommunen. Vi er verdt noe, barna våre er verdt noe! HURRA!

Klart vi vil kjempe for det som er vårt, men jeg tror at vi må stå mer samlet nå enn noen gang tidligere, om det skal være noe "håp" for oss i framtida. Da nytter det ikke med en rådmann som tenker fordeling av penger kun som tall man kan lese av i dag og i morgen. Vi trenger vekst! I kommunen vår, i fylket vårt, i landsdelen vår! Så, hvordan får vi det? Ikke ved å skape uro og pessimisme iallfall. Ikke ved å bygge ned tilbudene våre, eller ved å erklære enkelte områder "uønsket"

Nydelige Skutvikvannet

Vi vil ha gode dager, vi vil ha like rettigheter, vi vil ha noe vi skulle sagt, vi også! Mye av denne viljen fant jeg blant kommunens beboere da vi sto på for skolen vår. Da kjente jeg at jeg var stolt av å være Balsfjording, og jeg følte meg ikke lengre så "ensom" om å ha et ønske om et Balsfjord for framtida...