Minne minne på en pinne - kjærlighet ved innerste hjertestreng

Jeg husker tilbake til mine aller første barneår. 
Lykkelige minner om mine besøk hos bestemor og bestefar som bodde i huset like ved siden av vårt. Nesten som Barne-TV serien om "To hus tett i tett", en serie fra Bergen der hovedpersonen og jeg var omtrent like gamle da den vistes første gang på tv i 1985. 
Vi hadde mange likhetstrekk, Sigrid og jeg. 
Uansett, huset vårt lå altså så nært huset til bestemor og bestefar at om jeg slapp en fjert, så rakk lukta ned til huset deres. Og jeg er så inderlig takknemlig for å ha vokst opp så nær mine besteforeldre, med det resultatet at harddisken min i en alder av 32 år, er fylt opp med minner og lukter fra nabohuset. 

Jeg minnes lukta av bestemors nystekte fiskekaker, som hun lagde når bestefar hadde vært på fjorden (oftest med MINST ett av barnebarna sammen med seg i båten). Lukta bredde seg opp til soverommet mitt i nabohuset, og da var det bare å hive på seg støvlene i all hast for å få en smaksprøve i litt tørkerull å holde i. Alltid velsmakende, saftige og mettende (for bestemor ga oss jo ikke bare EN smaksprøve, såklart! Hun var jo tross alt BESTEmor!)

Og rød sagogrynsuppe. Det fantes knapt noe bedre. Så lenge den var rød. Men så kom helsemyndighetene inn i bildet og forlangte at rødfargen skulle fjernes fordi den visstnok var helseskadelig... Dette måtte ha vært i overgangen mellom 80- og 90-tallet. (Jeg trodde ikke de var klar over at noe kunne være helseskadelig på den tida; så uflaks for oss med forkjærlighet for rød sagogryn...)
Bestemor laget en heeerlig rød sagogrynsuppe som vi ofte fikk når vi skulle overnatte på loftet. Og der hviler det enda flere vakre minner (i ordets rette forstand) Å sove på loftsstua hos bestemor og bestefar, innebar at vi fikk lese den vakreste boka om Noas Ark som jeg noen gang hadde sett. En bok med nydelige tegninger
der Noa samlet sammen alle verdens dyrearter i den store båten sin. Eksotiske dyr som jeg i senere tid bare har sett på film eller i Dyreparken i Kristiansand. 
Bestemor eller bestefar leste med de myke stemmene sine, og når de var gått ned på kjøkkenet igjen, kunne vi ligge å kikke på bildene til vi sovnet.

Hadde jeg kranglet med storesøsknene mine, eller kanskje hadde slått meg (eller blitt bitt i fingeren av en liten myk museunge som ble funnet i blomsterbedet. Rent hypotetisk, jeg var jo selvsagt ikke så dum at jeg lekte med levende mus...!) så løp jeg ned til bestemor og bestefar for å få trøst og oppmuntrende ord. Jeg fikk sitte på foten til bestemor mens hun gynget meg opp og ned mens hun sang "Sullande dullane dokka mi" og sa de magiske ordene "Hane kokke pøna, i mårra når sola står opp så blir det godt!" og blåste bort all smerte og bekymring. 
Jeg var der helt til jeg "sovnet" på fanget til bestemor, og bestefar måtte bære meg opp og legge meg på sofaen hjemme. 

Så var det brødmåltidene. Der plata under kjøkkenbenken ble dratt ut, brødet ble skåret i skiver og smurt med Meierismør. Før den fikk et lag med hjemmerørt multesyltetøy som jeg selv hadde vært å plukket og solgt for en femtilapp for kiloet til de som ville ha, deriblant bestemor og bestefar. Eller min favoritt: brødskive med brunost med sukker på, skåret i bittesmå firkanter for smakens (?) skyld. Oh, herlige minner!!

Og skulle man finne på å bære ut for en forkjølelse, visste bestefar alltid råd! Da stakk han hånda inn i langskapet på kjøkkenet og tok ut eska med sukkerbiter, før en av dem ble dryppet med noen få kamferdråper før denne søte biten skulle puttes i munnen og suges i seg til Karius og Baktus gikk amok av glede inne i tanngarden. (Forebyggende helsearbeid var i følge bestefar å spise minst to Kamferdrops om dagen)

Toppen av glede var allikevel å komme ned til bestemor og bestefar for å tøyse og prate - over en kortstokk der vi alle startet med tre kort hver for så å se hvem som måtte slite med diagnosen Hund etter avsluttet spill. Og bestefar lurte oss under hele spillet - han kunne erindre hvilke kort vi alle satt igjen med på hånda da første runde var avsluttet. Men vi delte alle på den skammelige tittelen, mens bestefar forsøkte å irritere bestemor - og vi lo og koste oss i timesvis.

Det er så utrolig mange minner som finnes inne i den lille hjernen min (en klump på rundt 1,3 kg dersom jeg velger å tro at den er gjennomsnittlig stor) Eller kanskje er det hjertet mitt som bærer rundt på alle disse små filmsnuttene om de to menneskene som har betydd aller mest for meg i barndommen min, foruten mine foreldre og søsken. 
Uvurderlige minner som for alltid vil ha vært med å forme meg som menneske, og til å bli en sånn person som må stoppe utenfor Dragøy Fisk når de har stekt fiskekaker, bare for å snuse inn lukta mens jeg blir stående der å smile for meg selv. 
Muligens ser jeg litt snodig ut der jeg står og sniffer ut i lufta - men hadde de som ser meg i den tilstanden bare visst hvor fantastisk lykkelig odøren av nystekte fiskekaker gjør meg, ville de nok ha delt minnene og blitt stående der temmelig apatisk selv...!!