Om biler og små myke trafikanter

Da eldstebarnet vårt nærmet seg skolealder, fant vi ut at vi måtte begynne å tenke på hvor vi ønsket at barna våre skulle vokse opp og hvor de skulle gå på skole. Dermed endte vi opp med å flytte tilbake til mitt barndomshjem. 

I begynnelsen leide vi - etterhvert har vi kjøpt eget hus og etablert oss helt og fullt på landsbygda. 
Vi har det "som plommen i egget" her - enn så lenge har vi nærskole, barnehage, legekontor, butikk og mange flotte fritidstilbud i nærområdet. Men aller viktigst: vi føler oss trygge og har det så bra her!

Vi kan slippe ut barna i skogen på baksiden av huset, vi kan la dem gå ut sammen med de andre barna og leke uten at vi trenger å være engstelig for dem. Barna går "inn og ut" i husene i nabolaget, og vi ser alle til at alle barna har det bra og er trygge. Og vi har mange gode naboer som stiller opp og hjelper til når det trengs, og som også gir oss mange trivelig stunder sammen. 

Men det er ett skår i den trygghetsfølelsen - veien som går gjennom bygda vår!

To år tilbake i tid, var vi avhengig av ferge for å komme oss til Tromsø. Det skapte naturligvis et "rush" av biler rundt "fergetider". Men bilene kjørte for å rekke ferga - og fort for å rekke hjem fra ferga. 

Så kom Ryatunnelen, som ga oss fastlandsforbindelse mot Kvaløya, og vi slipper endelig å forholde oss til fergeruter, innstilte ferger, helligdagsruter etc etc. Forbindelsen har vært en sann glede - men også en utfordring for oss med små barn. Vi har ikke lengre noen forutsigbarhet for når alle bilene kommer rasende gjennom bygda.

I bygda vår bor det massevis av barn fra 2-3 års alderen og oppover. Vi har 70 sone - og ingen fotgjengerfelt. Heller ingen busslomme der barna våre venter på bussen. Vi er lovt 60 sone iløpet av sommeren, vi får se om dette vil hjelpe noe på vår bekymring, jeg tviler dessverre...

Vårt minste barn, blir snart 5 år. Når han skal besøke vennene sine, må han gå eller sykle ca 50-60 meter mellom vår og byggefeltets innkjørsel. I vår har han for første gang begynt å få gå eller sykle dit alene, mens vi står på verandaen og ser. Og hvilke syn som møter meg daglig!!!!! 
Jeg må si at jeg er skrekkslagen over hvordan enkelte mennesker forholder seg til myke trafikanter, i alle aldre, men ikke minst de små! 

Veien her er full av hull og humper - noe som ser ut til å få bilistene til å bremse ned til rundt 30 km/t. "Må ikke få skade på karosseriet, vettu!" 
Kommer det derimot et lite barn syklende mellom innkjørslene til sitt eget og bestevennens hus, ser det ikke ut til å bry mer enn rundt 20% av bilistene. "Barna er da så små og myke, kan ikke bli mye skade på bilen av å treffe en sånn en!"
Enkelte ser ut til å ha Fanden selv i hælene når de kjører, andre ser ut til å bruke fartsdumpene som springbrett for å rekke raskere fram til målet. I en bil er man uovervinnelig - man er kongen bak rattet og God himself. (Må samtidig få understreket at dette gjelder dessverre ikke bare ungdom som akkurat har fått lappen, men voksne folk av begge kjønn og aldre, menn er nok overrepresentert) 

Men prøv å se for deg følgende:
Du kommer kjørende etter veien i rundt 80 km/t. ("Joda, det er jo 70 sone her, men jeg kan jo ligge litt over, mister jo ikke lappen for det - dessuten er det jo aaaaldri kontroll på landsbygda!")
Langs veien kommer det en liten gutt på 7-8 år syklende, han skal besøke vennene sine, som bor like borti veien, men for å komme seg dit må han sykle de 60 metrene bortover langs veien. Han har akkurat fått seg ny sykkel, den har syv gir og han gleder seg veldig til å vise den fram til vennene sine. Hjelmen er også ny, det er en skikkelig stilig sykkelhjelm med neonfarget mønster på. Han er stolt og lykkelig der han sykler. 
Du kommer kjørende bakfra gutten, og han ser så uanfektet ut der han sykler. Du skal akkurat til å passere gutten, og siden det er på et noe uoversiktlig område, dropper du å legge deg over på motsatt side. Du slakker farten til rundt 65 km/t når du passerer. Men i det samme du ligger på siden av gutten, snur han seg for å se hva som skjer - og han mister kontrollen på sykkelen, som tipper! - og han havner dermed rett i bilen din!
Du hører en dump lyd når gutten treffer bilen, og lyden av bremsene dine - som du tråkket inn så alt for sent. 
Det neste du husker er helikopteret som lander, som frakter gutten med til sykehuset. Hylene og skrikingen til de som er kommet til, blodet på asfalten, den knuste sykkelhjelmen og sykkelen som ser ut som en sammenrullet bunt av metall. Og den lille bulken på bilen din, der sykkelen med gutten traff. Knapt synlig, men fortsatt så virkelig. 
På sykehuset sitter foreldre og søsken gråtende. I sjokk. I redsel. I sorg. Vil gutten deres noen gang våkne opp igjen? Vil han noen gang kunne snakke igjen? Gå igjen? Eller vil han i det hele tatt overleve? Må de planlegge begravelse med blomster, kiste, bilde av gutten? 


                    

Denne situasjonen oppstod - delvis på grunn av uflaks - men i all hovedsak på grunn av uvettig kjøring. En bilist som ikke slakket ned for den gutten som skulle å leke sammen med sine venner. 

Spørsmålet er: Ville du klart å leve med å ha gjort dette??

Tenk på dette neste gang du ferdes langs landeveien og passerer barn som ferdes, enten på sykkel, til fots eller på spark om vinteren. 
Vi har ikke noen barn å miste - især ikke på grunn av uvettig kjøring!!

Vår i nord

Ja kjære medmennesker, mens folket sørpå i disse dager bruker tusenvis av kroner på solkremer, hårfjerningsprodukter og treningsstudio avgifter for å bli flott til bikinisesongen som er ventet  å inntreffe nårsomhelst, er jeg akkurat kommet inn fra min treogenhalvtimers økt i snøskavlen på yttersida av husdøra.

Inngangspartiet til huset vårt før dagens trim var unnagjort

Aller først var det å komme seg ut av døra da, noe som forsåvidt var nokså krevende, da nattens halvmeter hadde falt i stiv kuling med retning direkte på husdøra. Etter en del runder med full springfart fra innerst i gangen og med skuldra mot døra, ga snøen omsider etter - bare noen blåmerker og ei vond skulder var det som måtte til. 
Etter å ha funnet fram storspaden - som heldigvis lå godt innklistra mot husveggen etter nattas strabaser - var det igang med måkinga. Etter en halv time, var vår Toyota stasjonsvogn delvis kommet til syne under snøen, takket være at vindusviskerne stakk et par cm opp under snømassen. Bare en halvtimes arbeid skulle til før hele den grønne bilen hadde åpenbart sine fire dører samt bagasjeromsdøra. 
Nok en halvtime med måking senere, hadde jeg nådd til det området der søppelboksen pleier å stå. Da var det bare å begynne leitinga - fredag er søppelbilen ventet, og da er det jo greit å ha en søppelboks å sette fram til de snille mannfolka som har tatt på seg en skikkelig søppeljobb som ingen andre vil ha, for å tjene til livets opphold. Søppelboksen fant jeg omsider, med lokket godt trykt ned under snøen, slik at ingen fugler skulle finne på å stikke nebbet sitt oppi det som vi anser som ubrukelig, men som de på et eller annet vis ser på som både nyttig og smakfullt. 

(Beklager, liten pause, må bare på den nymåkte verandaen å hente meg ei iskald Pepsi med ferdiglagde isbiter i flaska - kjøleskapet har vi solgt for å få penger til flere spader. Ikke at vi savner det, forsåvidt, naturlig nedkjøling er miljøbesparende...)

Nok en times måking senere, var gårdsplassen så godt som snøfri, vårt største problem er å finne et sted å gjøre av all snøen. (Vår gårdsplass som hadde plass til rundt 10 biler i slutten av august, rommer pr idag nøyaktig en Toyota stasjonsvogn samt en gammel Golf, eventuelle gjester på parkere på veien) 
Her kommer ordspråket "Det som ikke går i bredden, går i høyden" inn. 
Men med skavler på rundt 2 meters høyde og et snømåkende kvinnfolk på knapt halvannen meter, ligger det i kortene at dette gir utfordringer i massevis. Å klatre opp og ned snøskavler med en spade fylt med snø, kan være nokså krevende. Især når det er snakk om flere hundre turer opp og ned. Men jeg klager ikke, jeg får trening nok så det holder - helt gratis og helt naturlig! 
Uansett, det må muligens være litt av et syn der jeg klatrer mot toppen med snøen for å legge den fra meg, og jeg ikke kommer på for senere at det muligens ville vært smartere å fordele snøen mer utover når jeg kom til toppen. Nå er snøskavlen 2 1/2 meter i enkelte områder, og trappa opp blir stadig lengre. Snart kan jeg klatre helt opp til Himmelporten og hilse på Vårherre. Noe som forsåvidt ville være okey: skulle gjerne hatt et par ord med den - hvemdetnåennmåttevære - som har valgt å gi oss all denne hvite gugga. 
Min teori er at det er en sammensvergelse blant politikerne i hovedstaden, som vil bli kvitt oss nordlendinger så de kan få ha Lofoten og Finnmarka for seg selv, og dermed kan sende så mange seismikkbølger de vil ned i undergrunnen, uten at de skal plages av fiskere, bønder eller samer (som visstnok er de eneste menneskene som har valgt å bo her i ingenmannsland) Og når de finner olje og gass, kan de tømme områdene for verdiene (fisk er visstnok ingen verdi, maten kommer tross alt fra ferskvaredisken på Meny) slik at de kan bygge flere operahus, flottere hoteller og dyrere kunstmuseer sørpå. Og gi skattelette til de som årlig tjener mer enn en gjennomsnittlig familie gjør iløpet av et helt liv. 
For de tror at VÆRET kan få oss til å flytte herfra - men vi vet da hvor vi har bosatt oss! Vi bor da slett ikke her nord på grunn av været! Men på grunn av naturen, menneskene og harmonien vi finner her nord. Så om landsdelen skal tømmes, må de nok tenke annerledes: vi nordlendinger forgår ikke så lett! 

Fortsatt var jeg bare kommet meg til gårdsplassen... Den siste timen ble brukt til å tømme verandaen for snø. For nå er det jo vår her nord, og vi må jo komme oss på verandaen så vi kan ta oss en kopp kaffe i solkroken dersom sola skulle finne på å ta en snartur innom. Vi må bare håpe at den besøker oss på et egnet tidspunkt og at vi klarer å kave oss framover i snøfonna når den smiler til oss.  Jeg siterer Arthur Arntzen & co: "I Nord-Norge e sommar'n så kort at vi treng ikkje hagemøbla, vi bære sætt åss på sparken!" Nok en utgift spart!

Nesten ferdigmåket veranda

Når jeg først er innom temaet snø, kan jeg nevne at i Tromsø er de nå startet med lokaliseringa av Alfheim stadion, foran helgas kamp mot Sandnes/Ulf. Norsk Fotballforbund har de siste årene gjort stadig nye forsøk på å få nordnorske lag ut av Tippeligaen ved å starte sesongen stadig tidligere - så langt uten hell. Vi klarer fortsatt, ved hjelp av store mengder frivillige fra Røde Kors og Norsk Folkehjelp, å lokalisere og måke frem fotballbanen foran hver fotballkamp. Heldigvis har vi fått byttet ut hest og slede med traktor og snøfres også her nord, og vi kommer derfor tidligere i havn enn vi gjorde for noen år siden. 
Det er neppe noen tilfeldighet at flere av fotballspillerne som har spilt på Tromsø IL, har vært høye. Det er rett og slett for at de skal klare å se over brøyteskavlene på banen. Sigurd Rushfeldt, Tore Andre Flo og Rune Lange er eksempler på slike spillere. I år ser det ut til at Agnar Christensen forsøker en ny taktikk, med små spillere som skal komme brått og uventet fram rundt neste skavl. Yttergård Jenssen, Moldskred, Drage, Norbye - alle under 1.80... (Dette er informasjon jeg har fått fra nesten sikre kilder)

Foto: Scanpix

Med det sagt, har jeg lite å tilføye. Foruten at vi sparer massevis av penger ved at vi ikke behøver å tenke på hårfjerning - vi sparer på det håret som er å spare på for å holde best mulig på varmen. Dette er triks som stammer helt tilbake til våre første forfedre som holdt på varmen ved å la skjegg og hår gro. (Muligens har det noe med at de enda ikke hadde funnet opp måter å fjerne hår på enda, men det blir uvesentlig i dette tilfellet)

Nå skal jeg lade batteriene til neste styrketrening i Guds frie natur. 
Imens får alle søringer kose seg med skogbrann, solbrenthet, tulipaner og grilling i t-skjorta.
Men la oss for all del slippe å høre ett eneste ord om værsjuka og Sydenturer på resept når sommer'n ikke blir som forventet!!!


Amen...

Minne minne på en pinne - kjærlighet ved innerste hjertestreng

Jeg husker tilbake til mine aller første barneår. 
Lykkelige minner om mine besøk hos bestemor og bestefar som bodde i huset like ved siden av vårt. Nesten som Barne-TV serien om "To hus tett i tett", en serie fra Bergen der hovedpersonen og jeg var omtrent like gamle da den vistes første gang på tv i 1985. 
Vi hadde mange likhetstrekk, Sigrid og jeg. 
Uansett, huset vårt lå altså så nært huset til bestemor og bestefar at om jeg slapp en fjert, så rakk lukta ned til huset deres. Og jeg er så inderlig takknemlig for å ha vokst opp så nær mine besteforeldre, med det resultatet at harddisken min i en alder av 32 år, er fylt opp med minner og lukter fra nabohuset. 

Jeg minnes lukta av bestemors nystekte fiskekaker, som hun lagde når bestefar hadde vært på fjorden (oftest med MINST ett av barnebarna sammen med seg i båten). Lukta bredde seg opp til soverommet mitt i nabohuset, og da var det bare å hive på seg støvlene i all hast for å få en smaksprøve i litt tørkerull å holde i. Alltid velsmakende, saftige og mettende (for bestemor ga oss jo ikke bare EN smaksprøve, såklart! Hun var jo tross alt BESTEmor!)

Og rød sagogrynsuppe. Det fantes knapt noe bedre. Så lenge den var rød. Men så kom helsemyndighetene inn i bildet og forlangte at rødfargen skulle fjernes fordi den visstnok var helseskadelig... Dette måtte ha vært i overgangen mellom 80- og 90-tallet. (Jeg trodde ikke de var klar over at noe kunne være helseskadelig på den tida; så uflaks for oss med forkjærlighet for rød sagogryn...)
Bestemor laget en heeerlig rød sagogrynsuppe som vi ofte fikk når vi skulle overnatte på loftet. Og der hviler det enda flere vakre minner (i ordets rette forstand) Å sove på loftsstua hos bestemor og bestefar, innebar at vi fikk lese den vakreste boka om Noas Ark som jeg noen gang hadde sett. En bok med nydelige tegninger
der Noa samlet sammen alle verdens dyrearter i den store båten sin. Eksotiske dyr som jeg i senere tid bare har sett på film eller i Dyreparken i Kristiansand. 
Bestemor eller bestefar leste med de myke stemmene sine, og når de var gått ned på kjøkkenet igjen, kunne vi ligge å kikke på bildene til vi sovnet.

Hadde jeg kranglet med storesøsknene mine, eller kanskje hadde slått meg (eller blitt bitt i fingeren av en liten myk museunge som ble funnet i blomsterbedet. Rent hypotetisk, jeg var jo selvsagt ikke så dum at jeg lekte med levende mus...!) så løp jeg ned til bestemor og bestefar for å få trøst og oppmuntrende ord. Jeg fikk sitte på foten til bestemor mens hun gynget meg opp og ned mens hun sang "Sullande dullane dokka mi" og sa de magiske ordene "Hane kokke pøna, i mårra når sola står opp så blir det godt!" og blåste bort all smerte og bekymring. 
Jeg var der helt til jeg "sovnet" på fanget til bestemor, og bestefar måtte bære meg opp og legge meg på sofaen hjemme. 

Så var det brødmåltidene. Der plata under kjøkkenbenken ble dratt ut, brødet ble skåret i skiver og smurt med Meierismør. Før den fikk et lag med hjemmerørt multesyltetøy som jeg selv hadde vært å plukket og solgt for en femtilapp for kiloet til de som ville ha, deriblant bestemor og bestefar. Eller min favoritt: brødskive med brunost med sukker på, skåret i bittesmå firkanter for smakens (?) skyld. Oh, herlige minner!!

Og skulle man finne på å bære ut for en forkjølelse, visste bestefar alltid råd! Da stakk han hånda inn i langskapet på kjøkkenet og tok ut eska med sukkerbiter, før en av dem ble dryppet med noen få kamferdråper før denne søte biten skulle puttes i munnen og suges i seg til Karius og Baktus gikk amok av glede inne i tanngarden. (Forebyggende helsearbeid var i følge bestefar å spise minst to Kamferdrops om dagen)

Toppen av glede var allikevel å komme ned til bestemor og bestefar for å tøyse og prate - over en kortstokk der vi alle startet med tre kort hver for så å se hvem som måtte slite med diagnosen Hund etter avsluttet spill. Og bestefar lurte oss under hele spillet - han kunne erindre hvilke kort vi alle satt igjen med på hånda da første runde var avsluttet. Men vi delte alle på den skammelige tittelen, mens bestefar forsøkte å irritere bestemor - og vi lo og koste oss i timesvis.

Det er så utrolig mange minner som finnes inne i den lille hjernen min (en klump på rundt 1,3 kg dersom jeg velger å tro at den er gjennomsnittlig stor) Eller kanskje er det hjertet mitt som bærer rundt på alle disse små filmsnuttene om de to menneskene som har betydd aller mest for meg i barndommen min, foruten mine foreldre og søsken. 
Uvurderlige minner som for alltid vil ha vært med å forme meg som menneske, og til å bli en sånn person som må stoppe utenfor Dragøy Fisk når de har stekt fiskekaker, bare for å snuse inn lukta mens jeg blir stående der å smile for meg selv. 
Muligens ser jeg litt snodig ut der jeg står og sniffer ut i lufta - men hadde de som ser meg i den tilstanden bare visst hvor fantastisk lykkelig odøren av nystekte fiskekaker gjør meg, ville de nok ha delt minnene og blitt stående der temmelig apatisk selv...!!

Vårt lille A4 land...

Iblant blir jeg så sørgelig lei av holdningene som finnes i vårt langstrakte land. Hva er det som skjer med oss, er det dessertgenerasjonen som begynner å vokse til og overføre allmenne holdninger basert på slapphet, tankeløshet og likegyldighet?
Vi begynner å bli så "fordømrade" A4 i vårt verdisyn!! 
Alle skal være "slik og sånn", vi må alle mestre de samme livsoppgavene for ikke å falle utenfor. 

Også skolen må slite under "A4ifiseringa" av landet vårt. Stakkars barn! Nå er det ikke lengre et begrep som heter "han er jo bare et livlig barn". Nå er disse "livlige barna" i ferd med å byttes ut med ADHD, ADD, Asbergers osv.
Joda, noen barn har diagnoser, og de trenger medisiner og tettere oppfølging. Men jeg har et inntrykk av at enkelte instanser i samfunnet vårt, er i overkant ivrige med å diagnostisere fargerike barn som ikke passer inn i den firkantede boksen som kalles "normalt" - i et norsk perspektiv. Så gis de en diagnose, fordi de er ni år og enda ikke har lært å tøyle de hoppende loppene inne i kroppen. Så medisineres de. Så må de taes ut fra klassen for at resten av klassen skal få ro til sin A4 hverdag. Og SÅ diskrimineres de. Fordi de ikke er som alle andre, og fordi de derfor heller ikke kan fungere ordentlig sammen med andre (!!) 

Selv er jeg så heldig å få jobbe som vikar ved to flotte skoler i kommunen, der fokus på individualitet er høyst tilstedeværende. Jeg opplever at barna blir sett for den de er, og at de møtes der de er. 

Jeg elsker barn og unge, og jeg blir glad når jeg ser dem stå opp for sine egne meninger og tør å vise annerledeshet. Jeg vil ikke at alle skal bli like, at barna skal slutte å tenke selv, eller velge å tenke på en bestemt måte fordi samfunnet vårt er bygget opp rundt en holdning om at vi alle skal være lik. 
Ikke alle er god i matematikk eller norsk, ikke alle klarer å sitte rolig på en stol i time inn og time ut. Ikke alle klarer å la være å snakke høyt sammen med andre. Faktisk talt: Ikke alle er som alle andre!

Barna er vår framtid. Vi som foreldre må lære dem noen grunnleggende ting: høflighet, omsorg og respekt for andre. Med de verdiene godt plantet i ryggmargen, tror jeg de aller fleste kan nå langt. Men skyld ikke på lærerne dersom barnet ditt ikke eier respekt for andre: de grunnleggende verdiene kommer først og fremst inn i tidlige barneår der vi som foreldre har hovedansvaret! 
Og så må vi godta at noen av oss er født teoretikere, andre er praktikere. Noen er best i norsk, andre er god i sløyd, mens andre igjen er kanskje aller dyktigst på ivaretakelse av andre rundt seg. 

Hadde jeg gnidd på ei oljelampe og Aladdin åpenbarte seg for meg og ga meg tre ønsker, vet jeg at ett av dem skulle iallfall være at vi skulle få slippe å leve i dette A4 samfunnet der vi alle skal være like. Jeg vil ha mer rom for individualitet, og for hvert barn til å utvikle seg til det mennesket de ønsker å være, det mennesket de trives med å være. Jeg vil ikke at de skal jobbe på kant med seg selv og måtte droppe sine drømmer for framtida fordi det ikke passer inn i hva samfunnet anser som riktig. Jeg vil at de skal få leve et liv som kjennes rikt og rett ut, til tross for at de lider under såkalte "handikap". 


Jeg vil det - fordi jeg synes at alle barna fortjener det !!!

If you want something: Make it happen! En hyllest til frivillighet og dugnadsånd

Å ønske seg noe. Å ville noe. Å få det til å skje. 
Iblant kan veien imellom være lang. Men selv har jeg sterk tro på at dersom man virkelig ønsker seg noe, så kan man få til det meste. Dersom man jobber på lag, med et felles mål.

Nylig kjøpte folk fra vår lille bygd en ny tråkkemaskin som lager flotte skiløyper både til lysløypa og til løypa som går til fjells. Det gir rom for massevis av flotte skiturer i nærområdet; god trim, frisk luft, flotte naturopplevelser. Ei lita bygd med bare et femtitalls voksne innbyggere har sammen klart å finansiere kjøp av en maskin til nærmere en halv million. Pengene skal samles inn gjennom arrangementer, tilskudd og med private midler. Snakk om flott initiativ!! Jeg synes det er utrolig flott og tøft gjort av investorene som ønsker at vi skal nyte godt av bra skiløyper og flotte turopplevelser. 

Om under to uker, skal det arrangeres en konsert til inntekt for kunstgressbane og friidrettsanlegg på halvøya. Massevis av frivillige artister fra nærområdet har sagt ja til å være med å underholde de fremmøtte. I tillegg skal vi ha loddsalg til inntekt for samme formål. Og premiene har bare rauset inn fra generøse givere!! Nå kan vi skilte med kjempeflotte premier, og jeg gleder meg stort til konserten, som arrangeres av UL Røyken og Malangshalvøya Ballklubb: begge små lag med relativt få medlemmer.
Uten all denne frivilligheten og dugnadsånden, ville dette prosjektet ALDRI blitt en realitet - det ville blitt altfor kostbart! Og hverken kommunen eller Staten bevilger nok penger til at vi skal kunne realisere denne drømmen. (Ei heller drømmen om et kulturhus i kommunen, til tross for lovnader fra hovedstaden om kulturløft i landet. Distriktene er tydeligvis ikke inkludert... )

Ungdomslaget jeg og min familie er medlem i, ville heller ikke kunnet gå rundt dersom det ikke var for alle de frivillige som møter opp til vaskedugnader, kakebaking, komiteer og vedlikeholdsarbeid.  Det gjør også at vi kan kose oss med rimelige tilbud om aktiviteter. Mens det i byen koster flere tusen i året å spille fotball, kan man her være med å spille på lag for 300 kroner i året. På kafeene som arrangeres, kan man kjøpe seg kaffe og kaker til under femtilappen - på bykafe måtte man betalt det dobbelte. I tillegg er det de som arrangerer karneval, Halloweenfester, ungdomsklubber, strikkekafeer, 17.mai feiringer, Onsdagskafeer og masse andre sosiale sammenkomster for bygdefolket. 

Hvor ville vi vært dersom det ikke hadde vært for all frivilligheten? Dersom vi alle bare hadde sittet hjemme og ventet på at ting skulle skje? Det krever først og fremst et initiativ fra ett menneske for å få til frivillige arrangementer. Deretter krever det positive og samarbeidsvillige medmennesker, som backer hverandre opp underveis. Slik kan man motivere hverandre videre på veien, slik at det blir lettere å jobbe fram mot samme mål.

Men så har man alltid de som liker å stå på sidelinja og rakke ned på prosjektene. Det er slett ikke alltid like enkelt å heve seg over disse negative tilbakemeldingene. Det kan være både energikrevende og demotiverende. Om man da har gode medhjelpere ved sin side, er det lettere å komme seg gjennom slike episoder. Derfor er det kjempeviktig å backe hverandre opp!

Det er ikke til å stikke under en stol at dugnadsånden er på vei nedover. Vi er kanskje i ferd med å bli for rike i landet vårt? Vi ønsker heller å betale mer for å slippe å jobbe selv. På sett og vis ganske ironisk, i og med at vi på samme hånd ikke ønsker å gjøre noe uten å få betalt for det. Og vi synes alt er så kostbart, til tross for at vi sløser rundt oss med penger året rundt. (Mye vil ha mer osv...)

Her kunne jeg ha skrevet MYYYE mer, men jeg tenker jeg venter med akkurat det... 

Men når alt kommer til alt, fortjener alle som stadig støtter opp om små lag, som hjelper disse til å realisere lokale drømmer, til å skape liv i lokalmiljøet på småsteder, og til å gi gode tilbud til sambygdinger og medmennesker, massevis av heder og ros. 

Vi må stå på videre, vise at vi bryr oss, dele vårt engasjement. 

For: Sammen er vi "dynnamitt", som han sa han Egon ;o)

Hva skal bli igjen til oss?

Så slår tanken meg atter igjen: "Er vi virkelig i ferd med å legge ned distriktene i Norge?" Og dessverre kan det se ut til at "distriktene" innbefatter hele Nord-Norge... 
Så sent som på 60-70 tallet, måtte nordlendinger som kom til Oslo for å jobbe, legge om til østlandsdialekt for å bli godtatt som "likesinnede". Man måtte ikke tro at man kunne komme å jobbe ved Nationaltheateret eller å prøve seg på å synge på nordnorsk dialekt. Klovner og kriminelle ble ofte framstilt med nordnorsk dialekt. DER er vi heldigvis ikke idag! Vi er stolte av å være nordlendinger, stolte av dialekten vår, stolte av vårt opphav. Men fortsatt mangler mye. 

150 av de 169 mandatene i Stortinget skal komme fra distriktene. Den nye valgloven har gjort at vi nå får mandater inn på Stortinget etter hvor mye folk som bor i hvert fylke. Dermed står vi nå i fare for å miste mandater her nord, fordi de "viktige" og sentrale fylkene i Norge, har størst vekst, de mottar mest, de får "alt". Her nord må vi stadig kjempe for skoler, sykehus, legekontorer, arbeidsplasser. Folk som ikke bor her nord, forstår ikke avstandene her. "Det er da ikke så ille å måtte legge ned en skole med 30 elever, eller et lite legekontor, et lite sykehjem, et distriktssykehus - flytt de til det neste, da vel!" Enkelt og greit! Men hvem av de som bor i "gryta" sørpå, må sette bestemora si i taxi i 9 mil hver vei for at hun skal få ta blodprøvene sine? Hvem må kjøre ambulanse i nesten tre timer for å komme til sykehuset for å føde sitt førstefødte barn? 

Og med ei gradvis (planlagt?) nedbygging av distriktene helt fra Løvebakken, vil vi ved neste revidering av Valglova risikere å få enda færre mandater på Stortinget, ergo: enda mindre mulighet til å innvirke på de beslutningene som tas i hovedstaden. (Og om vi da har fått inn noen representanter som ikke har som formål å hjelpe oss i nord å tale våre saker, heller tvert om, så er vi heller "ille ute". Men nok om akkurat DET aspekteret...)

Av 169 mandater ved Stortinget, er kun 22 fra de nordligste fylkene. Tre fylker som i samlet areal tilsvarer ca 130.000 kvm av et samlet areal på ca 385.000 kvm. Det vil si at vi skal administrere omtrent 1/3 av Norges areal med 1/8 av mandatene. Joda, befolkningsmessig er det nok på sett og vis rettferdig. Men denne "skjulte" og gradvise nedbygginga av distriktene er slett ikke enkel å godta. Og med stadig mindre vi skulle ha sagt herfra, er det stadig vanskeligere å få midler til å bygge veier, skoler, opprettholde helse- og utdanningstilbud og skape nye arbeidsplasser. Vi bastes og bindes fra flere kanter. Sirkelen blir vanskeligere og vanskeligere å komme seg ut av. 

Og her kommer jeg inn på kommunalpolitikken, atter en gang. For HVA NÅ, BALSFJORD KOMMUNE?! Her gjør ordføreren og rådmannen alt det de kan for å bygge NED kommunen vår, tilbudene til de svakeste i kommunen: barna, nyetablerte, eldre og syke. Legekontor vurderes nedlagt, sykehjem skal omgjøres til Bosenter for eldre, og alle sykepleiere skal flyttes til ett eneste sykehjem i kommunen. Barnehager og skoler skal legges ned og sentraliseres andre steder. Og fortsatt ser de ikke selv tegninga?!?
Jeg må berømme kommunens beboere og et flott kommunestyre som talte MOT nedlegging av distriktene i distriktskommunen vår (hør, så idiotisk det hele er!) Vi stod samlet, og underveis oppdaget jeg hvor mye støtte vi fikk fra beboere rundt i hele kommunen. Vi er verdt noe, barna våre er verdt noe! HURRA!

Klart vi vil kjempe for det som er vårt, men jeg tror at vi må stå mer samlet nå enn noen gang tidligere, om det skal være noe "håp" for oss i framtida. Da nytter det ikke med en rådmann som tenker fordeling av penger kun som tall man kan lese av i dag og i morgen. Vi trenger vekst! I kommunen vår, i fylket vårt, i landsdelen vår! Så, hvordan får vi det? Ikke ved å skape uro og pessimisme iallfall. Ikke ved å bygge ned tilbudene våre, eller ved å erklære enkelte områder "uønsket"

Nydelige Skutvikvannet

Vi vil ha gode dager, vi vil ha like rettigheter, vi vil ha noe vi skulle sagt, vi også! Mye av denne viljen fant jeg blant kommunens beboere da vi sto på for skolen vår. Da kjente jeg at jeg var stolt av å være Balsfjording, og jeg følte meg ikke lengre så "ensom" om å ha et ønske om et Balsfjord for framtida... 

Morsrolle, morsideal og det å være menneskelig

For noen år siden, var mitt morsideal en sånn dame som jobbet fulltid, sjonglerte livet mellom å gjøre lekser med barna, fulgte barna på hver sine fritidsaktiviteter flere dager i uka, laget sunne hjemmelagde middager daglig, bakte brød og kaker, hadde rent og ryddig hjem, deltok i alt mulig som foregikk og trente minst tre dager i uka. (Se, så lang setning! Bare å lese den, gjør meg søkksvett!!) Et prakteksemplar av en super-mamma, rett og slett. Siden da har nok mitt ideal endret seg en god del. 
Tro meg, jeg er IKKE der fortsatt!!

Jeg har måttet gå noen runder med meg selv for å ende opp der jeg er i dag. Mitt ideal, min tanke om hvordan ei mamma skal være, er blitt stadig nedjustert. Etterhvert som realitetene har innhentet meg. 

Det jeg skriver i dette innlegget, er virkelig noe som kan få foreldre til å føle seg tråkket på tærne. Som foreldre er man ofte temmelig hårsåre, vil jeg påstå. Men tro meg: Jeg ser fortsatt opp til foreldre som klarer å sjonglere med 100vis av baller hver uke. Det er flott! Vi er bare så forskjellige. Og disse ulikhetene blant oss mennesker, er jeg faktisk utrolig glad for at finnes. Poenget mitt er bare at SÅNN er ikke jeg. Sånn kan jeg ikke være. Jeg har måttet justere meg ned på et nivå som er okey for meg, og dermed også okey for barna og for familien som helhet. Jeg er ikke en person som er særlig flink til å jobbe på lag med klokka. Klokka går fort, selv går jeg sakte. Så vi prøver å justere oss til samme tempo, tenker jeg. 

Barna våre har ikke hver sin I-pad eller hver sin TV på rommet. De har ikke engang hvert sitt rom. De har ikke merkeklær, ikke dyre ski- og slalåmpakker - som visstnok aldri brukes, men som selvsagt er nødvendig i dagens samfunn der status og vellykkethet måles i det ytre. Ingen nye, dyre sykler. Hvorfor? Fordi økonomien vår ikke tillater det! Så ærlig skal jeg være. Men også fordi vi ikke ser poenget med å kjøpe status. Vi forsøker ikke å utgi oss for å være mer vellykkede enn det vi er. 

Oppi alt det jeg så gjerne skulle rukket over, alt jeg skulle hatt råd til å gjøre sammen med barna våre, alt jeg skulle klart å takle, så forsøker jeg også å tenke på alt det POSITIVE jeg og mannen min får gjort sammen med barna våre. Det er faktisk ikke alt man kan ta for gitt i dagens samfunn.
For eksempel så tenker jeg at vi er flink til å gjøre ting sammen, som en hel familie. Ha late kvelder i sofa'n foran tv'n med hjemmekino, der vi slukker alle lysa, popper popcorn og ser en film sammen. 
Eller tar på oss skia, lager en skiløype rundt huset, lager bål og griller pølse og koser oss med kakao.
Bare det at vi fortsatt leser for barna våre hver kveld, er jo noe som for enkelte barn er totalt uvirkelig. Slike stunder er sånne øyeblikk som binder oss sammen, for et kort øyeblikk - eller kanskje til og med for resten av livet, for alt jeg vet. 
Og hver kveld når barna legger seg, og hver morgen før barna drar på skolen og i barnehagen, sier vi til hverandre at vi er glad i hverandre. For det er vi jo. Skikkelig glade i hverandre. Det kan vi si til hverandre hele dagen igjennom iblant. Og virkelig mene det. Slik kjærlighet og åpenhet er heller ikke noe man skal ta for gitt. Selv om det i min hverdag er totalt utenkelig at det ikke skulle være sånn. (Nå er ikke jenta vår blitt tenåring enda, som dere skjønner...)

Bilde fra Vestfoldarkivet.no

Så jeg tenker at tross alt det jeg så veldig gjerne skulle ha vært, alt jeg så veldig gjerne skulle ha gjort, alt jeg så inderlig gjerne skulle ha kunnet: Jeg er faktisk ikke så verst som mamma, allikevel!

Mitt morsideal nå, er faktisk meg selv - ei mamma som gjør så godt som hun kan utfra sine egne forutsetninger! Er ikke det greit, da?